INNLEGG: Arne Pedersen

Dette er et leserinnlegg, det reflekterer innsenderens mening.

Fiskeriministeren knytter sine uttalelser om hvor vellykket norsk fiskeri er kun til overskuddene noen få fiskebåteiere har kunnet oppnå gjennom kvotekjøp og -salg. Strukturordningen har åpnet for å spekulere i dette. Man kjøper kvoter i håp om at den kan selges for en høyere pris. Det har bragt kvoteprisen til himmels. Noen få har høstet gevinst. De fleste, som sitter inne med kjøpte kvoter, har en uoverkommelig gjeld.

Dagens regjering har i Hurdalserklæringen gått inn for at strukturordningen skal følge opprinnelig stortingsvedtak. Det betyr at kvotene må tilbakeføres fra de store båtene og tilbake til de fartøygruppene de ble kjøpt fra.

Fiskeflåten har en samlet gjeld på 63 milliarder kr. En vesentlig del av dette skyldes oppkjøp av fiskekvoter. I fiskeflåten med torskerettigheter kan det være slik at nesten en femtedel av total norsk torskekvote går til å dekke renteutgifter. Der er totalt sett ikke fisk nok i havet til å betjene gjelden.

Det gikk ikke slik som planen var at lønnsomheten gjennom fangst skulle bedres og gjelden ble mindre. Det gikk motsatt vei.

En fisker som kjøpte en sjark på 13 meter, fikk sitt drømmefartøy. Båten med kvotene kostet over 60 millioner kroner. En tommelfingerregel er at gjelden ikke bør være høyere enn brutto fangst for en fiskebåt. Fiskeren som kjøpte båten, greide det ikke. Nå ligger båten med kvotene ute for salg til 63 millioner kroner. Skal dette bli lønnsomt må 13-metringen årlig fiske rundt 2 millioner kg torsk til en pris på ca 30 kr pr kilo. Det lar seg ikke gjøre. Drømmen ble knust.

En rentebærende gjeld på 60 millioner kroner innebærer, med dagens rente, en årlig utgift på rundt 3 millioner kroner. Dette betyr at med dagens pris på torsk til fisker må det fanges 100 tonn torsk bare for å dekke renteutgiftene. Grunnkvoten på torsk til en 13-metring er på 63 tonn. Gapet fra fartøyets grunnkvote til lønnsom drift skulle strukturordningen ordne. Det ble ikke lønnsomt. Det hjalp ikke å ty til strukturordningen. Selv om egenkapitalen i dette hadde vært på tretti prosent så hadde det gjort lite med totalsituasjonen.

En voksende del av verdiskapningen fra fiske og fangst går til bankene og svekker dermed grunnlaget for arbeid og inntekt til kyst- og fjordbefolkningen.

Dersom man legger til grunn at samlet gjeld for flåten med torskerettigheter er halvparten av totalgjelden (63 milliarder kroner), så vil renteutgiftene samlet til fiskeflåten med tillatelse i torskefiske, blitt hele 1 575 millioner kroner.

Med dagens fiskepris til fisker betyr det at tilsvarende 50-tusen tonn torsk går til bankene i form av renter. Det er nesten 20 prosent av total norsk torskekvote på 290 tusen tonn. Dette er strukturordningen i praksis, og det er galskap.

Fiskeriministeren kan ikke holde det han prøver å få frem, at alle fartøygrupper skal ivaretas. Følger han regjeringsplattformen vil han sende strukturfartøyene til skifteretten, og bankene må bære enorme tap.

Fiskeriministeren har lobbyistene fra finansaktørene på nakken hele tiden. Han er presset. Han holder igjen ny kvotemelding som skulle rydde opp i uføret. Trør han feil her så får det konsekvenser for lokalvalget til høsten. Den massive flyttingen av fiskekvoter fra kystflåten til havfiskefartøy, som har fulgt med strukturordningen, har ingen støtte i kyst- og fjordbefolkningen.

Kystsamfunnene har ikke stråmenn vandrende i stortingets korridorer, men de forventer likevel at kvotene tilbakeføres til fartøygruppene de er tatt fra. Noe annet vil være et svik og et brudd med stortingets vedtak for strukturordningen.

For en sosialdemokratisk regjering bør interessen først og fremst være å sikre arbeid og inntekt til kystfolket.

Både økonomisk og miljømessig er det kystflåten som bør satses på. Kystflåten, som fisker med passive redskaper, tar ikke opp så mye småfisk som havfiskefartøyene, og leverer den beste kvaliteten. Kystfiskeflåten har også langt lavere utslipp av CO2 gjennom å bruke mye mindre drivstoff enn havfiskeflåten.

NRK kunne vise til en fisker som hadde tjent 270 millioner kroner. Dette er ikke en inntekt fra fangst levert til et fiskemottak. Det er et overskudd fra kjøp og salg av fiskekvoter. Det var ikke slik stortinget mente at strukturordningen skulle virke. Det er nesten ikke til å tro at statsråden bruker dette som et eksempel på en vellykket strukturordning.

Strukturordningen skulle gi økte fangstinntekter og dermed mer lønnsomhet. Det gjorde den ikke.

Strukturordningen skulle tilpasse fiskebåtenes fangst- og lastekapasitet til tilgjengelig fisk i havet. Det skjedde ikke. Det har gått motsatte vei. Den enorme gjelden til fiskebåtrederiene er et uttrykk for det.

Det burde bekymre fiskeriministeren at torskebestanden er svært hardt beskattet. Vi kan vente oss forskeranbefalinger der man tar ned kvotene betydelig i årene som kommer. Det gjør at situasjonen blir ganske mye verre samtidig som renten er på full fart oppover. Fisken som skulle betale dette blir det mindre av.

Det stemmer ikke at fiskeflåten er subsidiefri. Stortinget har gjennom flere tiår bevilget kompensasjon som skal dekke fiskeflåtens utgifter til CO2-avgiften. Ingen andre næringer nyter godt av en slik bevilgning fra skattebetalerne. Den årlige bevilgningen lå på 500 millioner kroner. Nå er den mindre. Den er på 300 millioner kroner. Denne subsidieringen kommer først og fremst trålerne og de store snurrevadbåtene over 28 meter til gode. Uten denne bevilgningen kan disse ikke drifte lønnsomt.

Kun kystflåten som drifter kystnært og leverer den beste råvaren kan klare seg uten denne subsidieringen. Fiskerimyndighetene har likevel tilrettelagt, gjennom strukturordningen, for at fiskekvoter flyttes fra kystfiskeflåten til havfiskefartøy, som paradoksalt nok fisker i de nære kystområder og nærmere land enn de aller minste fiskebåtene.

Fiskeriministeren bør snarest legge frem den nye kvotemeldinga, som er lovt og i den følge opp signalene som er gitt i Hurdalserklæringa.