I etterkant av vår kronikk i Kyst og Fjord samt Fiskeribladet har vi tillitsvalgte blitt beskyldt for at vi ikke evner å tenke selv, og at vi forteller eventyr når vi mener at trålerne sikrer råstoff halve året i våre bedrifter.

La oss klargjøre noe viktig for noen eiere og ledere innen norsk næringsliv:

De tillitsvalgte er selvstendige, oppegående individer som kjenner sine bedrifter og har selvstendige meninger om næringspolitikk generelt, sjømatbransjen og våre egne selskaper spesielt.

Skyter med løskrutt

Eliassen forsøker å skape inntrykk av at han kjenner våre bedrifter og hva som produseres bedre enn vi tillitsvalgte gjør. La oss belyse dette med et eksempel: Hele 70% av råstoffet som brukes på Melbu, kommer fra våre egne trålere. Overraskende for noen kanskje er at halvparten av dette råstoffet er fryst, noe som sannsynligvis vil øke i fremtiden i tråd med forbrukernes ønsker. Så hvem er det egentlig som ser virkeligheten klarere?

Eliassen påstår også at Lerøy betaler uforståelig høy pris for råstoffet fra kystflåten. Faktum er imidlertid at Lerøy i snitt ligger gjennomsnittet av den prisen som betales, ifølge råfisklagets data.

Trygge og stabile arbeidsplasser

Det er riktig at Lerøy Norway Seafood har hatt svake resultater, mens Lerøy Havfisk har hatt overskudd. Imidlertid opererer disse to selskapene i en sammenhengende verdikjede under samme konsern. På denne måten bidrar dette overskuddet til å holde 600 ansatte i landindustrien og 410 ansatte i Lerøy Havfisk i arbeid så godt som hele året.

Investeringene som gjøres, bidrar også til å sikre arbeidsplassene i landindustrien både på de med aktivitetsplikt og de uten, som Lerøy driver. Intensjonen med de industri eide trålerne var å styrke bedriftene og å sikre en jevn sysselsetting. Lerøy innfrir disse intensjonene ved å se hav og land under ett, tilføre råstoff og bruker det samlede overskuddet til drift og innvesteringer også i landindustrien.

Når Eliassen skriver at i 2022 ble samme kvantum som trålkvoten for torsk, vel 100 000 tonn, eksportert fryst og ubearbeidet, unnlater han å fortelle hele historien, nemlig at det også eksporteres hel og ubearbeidet fersk torsk. Til orientering så er tallene for 2023 følgende:

  • Det er pr. 30 nov. eksportert 36.000 tonn fersk torsk, hel og ubearbeidet.

  • Det er eksportert ca 16.000 tonn frossen torsk hel og ubearbeidet (fra Kyst /Autoline fartøy)

  • Det er eksportert ca. 30.000 tonn frosset råstoff fra trålflåten

Disse tallene viser med tydelighet det forvrengte bildet Eliassen fra SV og hans allierte prøver å tegne. Det er faren for at slike eventyr får fotfeste hos de politiske beslutningstakerne som skremmer oss tillitsvalgte fordi de kan rasere de helårige arbeidsplassene innen landindustrien som trenger råstoff både fra kyst og trål for å ha helårig arbeid.

Vi er vel alle enige om at det bearbeides for lite av fisken i Norge, men å hevde at dette skyldes plikttrålerne, er rett og slett en eventyrfortelling i seg selv slik tallene ovenfor tydelig viser.

Frykter konsekvensene

Er det slik at SV ønsker å fjerne den fartøygruppen som har et samfunnsoppdrag, blant annet gjennom aktivitetsplikten som i dag sikrer industriarbeidsplasser på land?

Det er ikke uten grunn at vi som tillitsvalgte i Lerøy er bekymret for at grunnlaget for våre medlemmers arbeidsplasser både på sjø og land skal settes i fare, gjennom en reduksjon eller forringelse av rammebetingelsene for industrien og selskapet.

At Eliassen ønsker å kjøpe mer fisk til sine bedrifter er forståelig, men han må også være ærlig å innrømme at også han av ulike grunner i perioder eksporterer ubearbeidet fisk, og at ansatte ved hans bedrifter er tidvis permitterte. Dette vil ikke endres av at man setter arbeidsplassene til våre medlemmer i Lerøy i fare.