Støre-regjeringen har nå lagt frem en lenge bebudet stortingsmelding om de fremtidige kvoteordningene for fiskeflåten.

I den fremlagte kvotemeldingen går regjeringen inn for å fordele strukturgevinsten i fiskeflåten etter en modell som gir 100% uttelling for grunnkvotene til et fartøy og 50% uttelling for strukturkvotene fartøyet har til enhver tid.

Regjeringen argumenterer med at dette er en midlertidig gevinst som fartøyeierne får, siden mesteparten (fra 70 - 90%) av strukturkvotene har utløpt innen 2032. Dette bildet kan fort endre seg, dersom de som sitter med grunnkvoter i dag får en prisøkning på 50 prosent ved salg av kvotene. Et forhold som er lite berørt i meldingen.

Prisøkningen kommer som følge av at en som kjøper en grunnkvote i årene frem til 2032, får en strukturkvote som gir 50 prosent større uttelling enn dagens strukturkvoter har. I ringnotflåten, der strukturkvotene i dag kjøpes for godt over 100 millioner kroner per 100 basistonn, vil dette kunne være en kraftig stimulans til å strukturere mer enn i dag. Her er det bare tatt ut 25 prosent av kvotene gjennom strukturering.

Hvem tjener på den modellen som regjeringen nå legger opp til? For det første, de som sitter med grunnkvoter på en båt som nå blir langt mer verdifulle. Noe som vil stimulere til salg, heller enn vanskelige generasjonsskifter, splid og spetakkel i fiskerfamilier. For det andre, de kapitalsterke rederne som nå ser sitt snitt til å kjøpe seg opp til kvotetakene og takene for eierkonsentrasjon i fiskeflåten.

Regjeringen viser i sin melding til at enkeltpersoner med det som er strukturert per i dag, kan oppnå en gevinst på opp mot 700 mill. kroner over tid. Totalt er det snakk om en gevinst på 6,8 mrd. kroner fordelt på de 25 største eierne. Noe som viser potensialet for de som vil satse på å kjøpe seg ytterlig opp med strukturkvoter.

De samlede verdiene fra strukturkvotene som utløper representerer verdier i størrelsesorden 70 mrd. kroner per i dag. Store verdier skifter eiere gjennom strukturkvoteordningene vi har i dag. Vinnerne er de som selger seg ut, og de som har kapital nok til å satse på ytterligere strukturering. Stortinget bør se på om det tjener norsk fiskerinæring å fortsette med en slik strukturpolitikk. De som har jobbet for en modell som fordeler strukturgevinsten etter slike kriterier, har gjort en god jobb som noen kan tjene grovt på i fremtiden. Skal denne modellen velges, må Stortinget også gjøre seg opp en mening om de skal tildele slike gevinster i fremtiden.