To av landets mest moderne fiskerianlegg sliter knallhardt og må fortløpende vurdere sin framtid etter å ha investert titalls millioner i næringen. De klarer kort og godt ikke å oppnå lønnsomhet av å skjære i fisken.
Nå er det selvsagt lett å forklare problemene med dårlige råstoffavtaler. Men er det slik vi vil ha det i næringen som mange ønsker skal bærer mer av Norge i framtiden, at foredlingsbedrifter som ikke har «eierskap» til fiskerettigheter må ut?
Vi har sett det før. Selskap som investerer tungt i ny teknologi går under. Daværende West Fish Aarsæthers satsing på Svartnes ved inngangen til dette årtusenet, varte nøyaktig ti måneder. Samme vei gikk Nordic Sea Holding like etter at de bygde Norges mest moderne fabrikk i Mehamn. Mens anlegg som så vidt klarer å henge sammen i sømmene, er de eneste som oppnår et ørlite resultat.
Det klarer de primært gjennom å sende enorme volum ubearbeidet fisk gjennom anleggene – basert på sesongarbeidere fra Øst-Europa. I mange tilfeller med høyst tvilsomme arbeidskontrakter, noe som er dokumentert både gjennom rettsapparat og av arbeidstilsynets kontroller.
Disse problemstillingene blir forhåpentligvis en viktig del av konferansen «Kyst, Fisk og Framtid» som gjennomføres i Tromsø torsdag. Dersom vi skal klare å løfte næringen, må det gjøres tiltak for at også foredlingsindustrien tjener penger på det de gjør.
Eller skal vi være fornøyd med en landindustri som i realiteten ikke er mer enn mottaksavdelinger, der den gamle bismeren kun er byttet ut med moderne veieteknologi?
Nei, det er på høy tid at det nå banes vei for at det er fisk som skal skape arbeidsplasser langs kysten. Det skjer ikke ved å kun putte på en tag, for så å sende den rett på trailer.