×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Å fiske etter raudåte – Havets nyeste kontrovers?

Debatt

Raudåte er den minste dyreplanktonarten, og selve nøkkelen mellom planteriket og dyreriket i havet.  Foto: Terje van der Meeren Havforskningsinstituttet

Det er et faktum at minst én tredjedel av verdens fiskebestander er overfisket. Da er det ikke rart at en velger å se etter alternative arter å fiske på for å lette på trykket på allerede beskattede ressurser. Dette har ført til forskning på ny fiskerier enten dypere ned i havet (mesopelagisk) eller lengre ned i den økologiske næringskjeden. Av disse har fokuset vært størst på fiskerier lengre ned i næringskjeden, og her har raudåte utpekt seg som en aktuell kandidat. Storskala-fiskeri på organismer lavt i næringskjeden er møtt med mye kritikk fra både fiskere og forskere til tros for at denne ressursen synes enorm.

Raudåte
Havforskningsinstituttet beskriver hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) som en sentral planktonorganisme i Norskehavets økosystem, hvor den utgjør hovedmengden av dyreplanktonet. Raudåte kan bli opptil 3 mm og ca. 1 år gammel. Biomassen av raudåte i Norskehavet er beregnet til å være 190-290 millioner tonn. Raudåta beiter på planteplankton som står for havets fotosyntese, mens den selv er det viktigste byttedyr for fiskelarver og voksen pelagisk fisk som for eksempel sild og makrell. Raudåte er altså en økologisk nøkkelart og krumtappen mellom havets primærprodusenter og konsumenter så som fisk. Raudåte som råstoff er generelt velegnet som ingrediens i helse- og ernæringsprodukter og kan brukes som antioksidant. Raudåte har også et svært lavt innhold av fluor, miljøgifter og tungmetaller. Det er derfor ikke behov for kostbar rensing av råstoffet.

Grunnlag for kommersiell høsting
Det har vært gjort forsøk på å høste raudåte i Norge så tidlig som på 1950-tallet, men ikke av nevneverdig mengder fordi kommersiell høsting ikke skulle tillates før ressursgrunnlaget var kartlagt og en bærekraftig regulering var på plass. Fra 2003 har Calanus AS drevet raudåtehøstingen i samsvar med myndighetenes forsøkstillatelser. Calanus er et biomarint industriselskap med base i Tromsø. De produserer omega-3-olje av raudåte og hovedproduktet er kosttilskudd for mennesker. Calanus har en prøvetillatelse ut 2022 som gir rett til årlig høsting av 5000 tonn raudåte i kystnært område. Selskapet er en pådriver for å få på plass forvaltningsplanen for raudåte og for åpning av et kommersielt fiske.

Med «Forskrift om regulering av høsting av rødåte i 2019» åpnet regjeringen opp for kommersielt fiske med en kvote på inntil 254 000 tonn. Først i fjor delte Fiskeridirektoratet ut 8 tillatelser for tråling av raudåte i kystsonen fram til og med 2029. Formålet med tildelingen er å legge til rette for utvikling av kommersiell høsting av raudåte, samt utvikle norsk industriaktivitet og norske arbeidsplasser.

(deler av) Kontroversen
Et raskt nettsøk på raudåte viser store kontroverser rundt høsting av denne ressursen. Kontroversene omhandler hovedsakelig bekymringer tilknyttet potensielt skadefulle bieffekter. Raudåte er viktigste mat for fiskeyngel, og en bør ikke drive fiske på en slik nøkkelart av frykt for at det kan redusere bestanden betraktelig og dermed også mattilgangen for fiskeyngel. Mange fiskere er også spesielt bekymret for mengden bifangst av fiskeegg, larver og -yngel av kommersielle fiskearter som kan oppstå ved kommersiell fiske av raudåte.

Havforskningsinstituttet sier selv at de har gode data på hvilke arter og mengder som inngår i bifangsten. Fiskeridirektoratet mottar årlige rapporter over mengde fordelt på geografiske områder hvor det er fiskeri av raudåte. Fiskerne på sin side viser til en rapport fra Fiskeridirektoratet om prøvefiske på raudåte som blant annet kommenterer:

«I siste del av juli 2017 foregikk høstingen av raudåte på Tromsøflaket, et kjent såkalt retensjonsområde for yngel av en rekke sentrale fiskearter etter at egg og larver er blitt ført nordover med kyststrømmen. Det ble på dette toktet observert et stort innslag av yngel av viktige fiskeslag i raudåtefangstene. Videre ble det oppdaget at bifangstprotokollen ikke ble fulgt. Dette er i strid med vilkårene i tillatelsen, og medfører at alle prøvene fram til 15. juli 2017 ikke er representative».

Ifølge Fiskeribladet slår Fiskeridirektoratet fast i rapporten at da representanter fra Calanus ble gjort oppmerksom på forholdet ble sorteringsopplegget fjernet og all bifangst er frosset inn og ilandført etter den tid. Fiskeridirektoratet understreker også at man ikke kjenner til at bifangst er ilandført siden forsøksfisket startet i 2003. Videre påpekes det at det ikke er sendt inn fangstskjema, inkludert bilder av fangsten, slik det fortløpende skal gjøres gjennom fangstsesongen. Calanus på sin side svarer at det er beklagelig, og at de nå har tatt fullt ansvar for dette overfor myndighetene. Prøver ansett som «ikke-representative» er tatt ut av den samlede statistikken og er således ikke en del av grunnlaget i forvaltningsplanen. Manglende dokumentasjon begrunnes med konkurransehensyn og har ingen sammenheng med prøvetaking av bifangst å gjøre.

Det er forståelig at en stiller seg skeptisk til slike uttalelser. Er det troverdig å tenke seg at så lenge en fjerner observerte feil så er resten av forsøkene uten eksterne kontrollører godkjent? Styret i Nordland Fylkes Fiskarlag mente i hvert fall i 2019 at feil som er gjort under prøvetaking i forbindelse med raudåtefiske, må føre til at Nærings- og Fiskeridepartementet utsetter planene for et storstilt fiskeri av raudåte, men det fikk de tilsynelatende ikke medhold i. For en utenforstående kan det virke som en såkalt «cowboyvirksomhet» når en leser diskusjonene frem og tilbake på nett. Innsyn i hemmeligstemplete dokumenter og bedre kommunikasjon kunne ha bidratt til å berolige bekymrede fiskere og forskere, så lenge ingen har noe kritikkverdig å skjule.

Håp i havet
Den foreliggende raudåtekvoten er ikke mer enn 0,1 % av den antatte bestandsstørrelsen. Det er også betryggende å se i «Forskrift om regulering av høsting av rødåte i 2019» at punkt 5 gir Fiskeridirektorat makt til å stoppe høstingen når kvoten er oppfisket. I tillegg kan de endre denne forskrift og fastsette nærmere bestemmelser som er nødvendig for å oppnå en rasjonell og hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av høstingen. I teorien høres det ut som fiskeri av raudåte foregår forsvarlig, men det er viktig å ta fiskernes observasjoner og forskernes bekymringer på alvor.

I fremtiden ser en for seg at raudåte i større grad kan brukes til mer enn hovedsakelig menneskelig konsum. Den 11. desember i fjor kunne Fiskeribladet melde om at miljøstiftelsen Bellona, Sjømat Norge og syv andre selskaper i fiskefôrindustrien, deriblant Calanus, går sammen for å forbedre klimafotavtrykket til norsk laks. Gjennom lanseringen av initiativet «Råvareløftet» ønsker partnerne å framskynde utviklingen av nye råvarer til fiskefôr. Målet er at den nye satsingen skal bidra til store kutt i klimagassutslipp, skape nye norske arbeidsplasser og videreutvikle havbruksnæringen. Lokalhøstet raudåte kan være med på å erstatte mye av de store mengdene av importert soya til Norge.

Til ettertanke
Som student på Norges Fiskerihøgskole har jeg gjennom bacheloren, og nå i påbegynt masterløp, tilegnet meg mye kunnskap om havet. Hvis jeg skulle oppsummert all kunnskapen jeg har tilegnet meg ville jeg sagt at «alt henger sammen». Det handler om å se det store bilde og hvordan en enkelt handling kan ha store ringvirkninger, og summen av alle handlinger kan få store konsekvenser. Når en kombinerer økt temperatur, økt fiskepress på de kommersielle arter og fiske av raudåte vil det trolig gå ut over mange bestander det allerede fiskes på. En må følge nøye med på hvordan klimaendringene endrer livssyklusen og vandringsmønsteret til de marine artene, og individuelle økosystem kan i stor grad endres ved introduksjon av fremmede arter og immigrering av kjente arter til området.

Enkelte forskere mener nok at det er mer enn nok av raudåte, men kanskje det må være såpass for at det skal bli nok til alle? Mengden raudåte må også sees i sammenheng med områder det blir fisket i og hvor fisken spiser. Hvis fiskere og fisk konkurrerer i samme område kan det fort bli for lite mat til fisken. I tillegg må en tenke på at det er andre land (deriblandt Færøyene) og mange andre arter som også skal forsyne seg av raudåten. Krill spiser mye raudåte og det fiskes i tillegg på krill. Hval kan hver spise omkring 300 til 3500 kg krill per dag, og et enkelt moderne fartøy kan høste krill tilsvarende matbehovet for omkring 4330 vågehvaler eller 370 blåhvaler. Høstingen av raudåte har derfor potensiale til å skape store og uventete ringvirkninger i hele økosystemet. Jeg håper inderlig at styringsmaktene er oppmerksomme og ser det store bilde. At de trer varsomt og handler raskt om de merker kraftig nedgang i bestandene. Alt henger sammen.

På forsiden nå