×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

By mot land - mann mot mann. Hva kan vi lære av tumultene ute i verden?

Vi mener

Her nord trives vi i åpne landskap, og stemmen vår teller mer fordi vi representerer geografien vår, i tillegg til folketallet. Hvordan spiller vi den hånden i valg? Foto: Erik Jenssen

Etter at amerikanerne endelig greide å telle seg ferdig og utpeke sin neste leder kan vi som sitter trygt plassert på sidelinja gå over i analysemodus.

Jeg mener det følgende oppsummerer litt av hvor lite vi her i Norge forstår av det som har skjedd i Amerika:

For fire år siden tenkte vi at «aldri i verden om de velger enn sånn gærning».
…men så gjorde de det likevel.

Undervegs tenkte vi at «han varer aldri perioden ut».
…men det gjorde han.

Og nå til slutt tenkte vi at «han taper så det suser».
…men det gjorde han ikke.

Tvert imot, så økte han sin oppslutning fra 63 millioner stemmer i 2016 til 71 millioner i årets valg. Til tross for fire år med… ja, det vi alle har sett. Det har vært fire elleville år, men halve Amerika ville faktisk ha mer av det.

Svaret på hvorfor de fleste av oss her på berget tok feil om de nevnte punktene, er at dette forstår vi rett og slett ikke. Man må kanskje bo på den amerikanske landsbygda, der Trump-støtten i enkelte «countys» passerte 90%, for å forstå.

Tallene ute i valgkretsene er enorme og de leder til ettertanke.

Kart USA land

På "county"-nivå ser man hvordan støtten til Trump (rødt) sprer seg geografisk. I enkelte kretser har støtten passert 90 prosent. De lyse feltene er statene som ennå ikke er opptelt. Grafikk: Foxnews

For dem som er litt ekstra interessert, anbefales det å se litt på lokalkretsene i USA, og se hvordan støtten fordeler seg mellom by og bygd. Det er på dette nivået Amerikas litt sære system med valgmenn som representerer distrikter der «vinneren tar alt-prinsippet» virkelig slår ut i geografi.

Man ser at det i flere Biden-stater er helrødt ute på bygda, mens et par folkerike byer har sørget for at det ble blått flertall.

Ved valget i 2016 resulterte dette systemet i at Trump kunne vinne presidentskapet til tross for at motkandidaten hadde flere personstemmer samlet sett. I år vant kandidaten som også fikk mest stemmer totalt, og dermed føles det ikke like rart. Men prinsippet er det samme, og hensikten er å sørge for geografisk representasjon over et vidstrakt kontinent.

Kart USA folk

Slik ser kartet ut når man ser på hvor det bor mest folk, og hva de har stemt. Det er liten tvil om at det var byene som vant valget i USA denne gangen. Grafikk: New York Times

Mange langstrakte land har ulike varianter av dette, prinsippet, også Norge.

I den norske oppskriften lyder formelen: (areal x 1.8) + folketall = forholdstall.

Dette forholdstallet brukes deretter til å fordele de 169 setene i Stortinget.

Ettersom dette er avansert nok allerede, refererer jeg her noen eksempler basert på gammel fylkesinndeling:

Finnmarksbenken er like stor som Nord-Trøndelag; fem seter. Dette til tross for at det bor 75 000 mennesker i Finnmark og 134 000 i Nord-Trøndelag. Forklaringen er at finnmarkingene representerer et areal på 48 631 kvadratkilometer mot nord-trøndernes 21 944 kvadratkilometer.

Uten å ramle ned i kvadratkilometer-quiz kan vi fortelle samme historien i andre folkerike fylker med lite areal. Aust-Agder får med 118 000 innbyggere bare fire mandater, og Østfold som har 299 000 innbyggere får ni mandater - det samme antallet som Nordland, til tross for at det bor nesten 60 000 færre i Nordland.

Urettferdig, sier du?
Kanskje det. Motstandere av slike utjevningssystemer sier at det er folk som stemmer, ikke landområder. Det er selvsagt riktig, men alternativet er nesten ikke til å tenke for folk som bor i Finnmark. Uten formelen der landareal tas med, ville Finnmark vært representert med bare to mandater på Stortinget, mens Oslo som representerer et areal på 454 kvadratkilometer hadde hatt 22 representanter.

Høres det rettferdig ut? Svaret kommer kanskje an på om du bor på Grünerløkka eller i Mehamn.

Forskjellene med og uten utjevningsfaktoren er ikke voldsomme for Oslo, som uten utjevningsfaktor hadde hatt to representanter mindre enn de får ved valget i 2021. Men for Finnmark vil nok forskjellen på to eller fem være merkbar.

Hvor vil jeg så med alt dette valg-nerderiet?

Jo, med stadig jevnere valg både i Norge og andre land har vi sett at det ofte er den siste håndfullen representanter som etablerer eller velter regjeringer.

At folk på bygda blir utdelt bedre kort i det demokratiske spillet enn byfolk, gjør at en enhver maktsugen politiker vet hva det betyr å ha støtte ute på bygda. Og det er nok av frykt og fordommer å spille på. Hva skjønner vel kaffe latte-drikkerne i byen om det ekte livet ute på bygda? Hva forstår vel veganske elsparkesyklister om bærekraftige og funksjonelle samferdselsløsninger ute i en virkelighet der den eneste vegen er stengt halve vinteren? Og hvem vil vel ha «svenske tilstander» her?

Du skjønner hva det går i. Det er lett å vekke det rurale raseriet, både i Norge og andre land det er både naturlig og unaturlig å sammenligne seg med.

Spørsmålet blir hvilken retning raseriet tar.

Det paradoksale er at bygdesinnet mange steder i verden har banet vegen for enda flere politikere med blanke bysko og forenklede løsninger.

stemmebilde

Arkivfoto fra gemyttlig stemmetelling fra et lokale i distriktsnorge. (Foto: Erik Jenssen)

På forsiden nå