×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Det er konkurransekraften som sikrer arbeidsplasser og kystsamfunn!

Debatt

Jørn Martinussen er 5. kandidat til stortingsvalget for Nordland Venstre.

Senterpartiet vil omfordele fiskekvotene, skriver Adelsten Iversen i innlegget «De leveringspliktige kvotene kan styrke arbeidsplassene».  Strukturpolitikken er tydeligvis den mytiske gordiske trylleknuten. Det er lett å la seg fascinere av tryllekunstnere og illusjonister, men ordtaket sier at «Den som lever av illusjoner, dør av skuffelse».

At strukturpolitikken ensidig er den store stygge ulven, er ikke helt tilfellet. Vi må se på hva som faktisk er viktig – ikke bare søke etter politiske Klikk-baits.

Iversen skal tydeligvis omfordele de leveringspliktige trålernes kvote, og setter fram en påstand om at det vil danne grunnlag for 1200 arbeidsplasser i fiskeindustrien. Det er vel verdt å merke seg at de med sin holdning til EU vil sette arbeidsplasser i fare, mer enn å skape arbeidsplasser.

I et distriktspolitisk perspektiv er det er avgjørende viktig å kunne tilby helårige og attraktive distriktsarbeidsplasser, og det er konkurransekraften som avgjør om vi skal lykkes.

Det er knyttet alt for store forventninger til hva pliktsystemet skal bidra med, og samtidig er dette forventninger som det har vist seg veldig vanskelig å oppfylle. Ordningen med plikter har vært uegnet til å ivareta de opprinnelige intensjonene, og har i liten grad bidratt til å oppfylle intensjonen om lønnsom, og helårlig drift.

I dag utnytter de tilgodesette bedriftene svært lite tilbudspliktig råstoff. Dette skyldes flere faktorer der prismekanismen er en vesentlig del av forklaringen. En prismekanisme som gir lavere pris ville gi flere salg gjennom tilbudsplikt-ordningen. På den annen side vil redusert salgspris gi inntektsnedgang på fartøysiden, redusere lønnsomhet og avlønningen av mannskap som har lott-avlønning.

Kvotesystemet er en av flere faktorer som påvirker sjømatindustriens konkurransekraft. Denne konkurransekraften er avgjørende for muligheten til å tilby viktige helårige og attraktive arbeidsplasser.

Kvotesystemet har i seg selv i utgangspunktet liten betydning for hvor mye fisk som landes, og dermed heller ingen stor betydning for hvor mye råstoff som gjøres tilgjengelig for fiskeindustrien.

Kvotesystemet kan imidlertid ha betydning for hvor og når fisken fanges. Kvotesystemet har også betydning for strukturen i flåteleddet, som igjen påvirker hvor mye som landes hver gang fartøyet leverer fangst og hvilken mottakskapasitet landanleggene må være utstyrt med.

Utredning av sjømatindustriens rammevilkår konkluderte med at den relativt lave verdiskapingen i fiskeindustrien i noen grad skyldes reguleringer i flåteleddet som svekker lønnsomheten i landindustrien. Samtidig er andre faktorer enn kvotesystemet vel så viktige for å forklare at verdiskapingen i den sjømatbaserte verdikjeden er ulikt fordelt.

At verdiskapingen er ujevnt fordelt, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at fordelingen er feil. Faktorer som forklarer høy lønnsomheter er at vi har hatt en vellykket forvaltning av de viktigste fiskebestandene, at adgangen til fiskeriene er lukket, og at det er gjennomført effektiviseringstiltak blant dem som fisker.

I fiskeindustrien er det derimot fri etablering. Det er derfor ikke overraskende at lønnsomheten og verdiskapingen er høyere i flåteleddet enn i industrien.

Selv om andelen av bearbeidet norsk sjømat har vært fallende over tid, er det likevel muligheter for å øke bearbeidingen fremover, blant annet gjennom satsing på automatisering og robotisering, samt gjennom å dra nytte av økende konsumentkrav til sporbarhet og bærekraftig produksjon.

Løsningen Iversen skisserer kan knappest sies å representere en løsning. Norge er ikke tjent med at fiskeripolitikken styres etter innfallsmetoden

Nå må vi avvente rådene til bearbeidingsutvalget – som skal gi faglige råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige distriktsarbeidsplasser, og enda mer bearbeiding av fisken i kystkommunene.

På forsiden nå