×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Fiskeribladets slagside

Fiskeribladet har de siste ukene publisert en serie artikler om rekebestandene og utslipp av legemidler mot lakselus. Fiskeribladet har slått saken stort opp, blant annet under overskriften «Lusemidler tok ikke knekken på rekefisket».

Debatt

Fiskarlagsleder Kjell Ingebrigtsen bruker sterke ord mot Fiskeribladets artikkelserie om rekebestandene og utslipp av legemidler mot lakselus. Foto: Norges Fiskarlag

Dette er en viktig tematikk. Dessverre bygger Fiskeribladets artikler på feilaktige og delvis oppkonstruerte data. I sum skaper avisen inntrykk av at dette en mindre viktig problemstilling, som fiskere nærmest har funnet på. Det er beklagelig.

Selektivt statistikkgrunnlag
Fiskeribladets artikkelserie har tatt utgangspunkt i situasjonen for rekebestanden i fangstfelt 618, som ligger mellom Nærøysund i Trøndelag og Vega i Nordland. Dette er et område på over 1000 kvadratkilometer, som omfatter en rekke fjorder og rekefelt, samt mer enn 30 oppdrettslokaliteter.

Fiskeribladet blander her sammen fangststatistikk med bestandssituasjon, uten å ta hensyn til reguleringer og feilkilder i statistikken. Det har blant annet resultert i at avisen har lagt til grunn alt for lave fangsttall i 2012 og 2013. Fiskeribladets bruk av fangststatistikk ble grundig omtalt og korrigert i en artikkel i Brønnøysunds Avis den 19. september i år.

Fiskeribladets vurdering av rekebestanden omfatter hele fangstfeltet. Når avisen sammenstiller dette med utslipp av lusemidler legger Fiskeribladet et langt mer selektivt utvalg til grunn.

Det ble i perioden 2012 – 2018 foretatt kjemisk avlusning på 21 av oppdrettslokalitetene innenfor fangstfelt 618. Totalt har det i denne perioden blitt rapportert om 85 behandlinger med hydrogenperoksid. I tillegg ble det rapportert om hele 330 behandlinger med andre virkestoff.

Av årsaker som ikke oppgis, så velger Fiskeribladet kun å inkludere utslipp fra sju av disse 21 oppdrettsanleggene i sin statistikk. Deretter avgjør Fiskeribladet at kun utslipp av hydrogenperoksid fra disse utvalgte oppdrettslokalitetene skal legges til grunn for avisas konklusjoner. Alle de andre utslippene av legemidler/kjemikalier mot lakselus i området skal ignoreres. Det til tross for at disse virkestoffene kan være vel så skadelige for rekebestandene som hydrogenperoksid. Vi konstaterer at Fiskeribladet heller ikke omtaler at rapporteringen av legemiddelutslipp til BarentsWatch har vist seg å være relativt mangelfull i den aktuelle perioden.

På dette svært selektive grunnlaget konstruerer Fiskeribladet en statistikk, som skal vise at det ikke er noen sammenheng mellom kjemisk lusebehandling og rekebestandene. Tvert imot viser denne statistikken at det ble fanget mer reker i årene med flest lusemiddelbehandlinger. Dette er så langt unna forskning det er mulig å komme. Det er heller ikke god journalistikk.

Konklusjonen ville vært motsatt dersom Fiskeribladet hadde brukt riktige fangsttall og rett antall utslipp. Imidlertid kunne heller ikke dette sagt noe sikkert om aktuelle årsakssammenhenger.

Hva vi faktisk vet
Det er åpenbart mange ulike årsaker til variasjoner i rekebestandene. Temperatur og saltholdighet er viktige faktorer. En viss økt tilgang på organisk materiale kan også påvirke bestandene positivt, og så vidt vi kjenner til er det ikke vist at oppdrett i seg selv er negativt for rekebestandene. Det som er bemerkelsesverdig i denne saken er at Fiskeribladet velger å ikke omtale det vi faktisk vet om miljøeffekter av legemidler mot lakselus, og hvordan disse kjemikaliene kan påvirke marine krepsdyr.

Det er ikke lenger faglig uenighet om at utslipp av kjemikalier/legemidler mot lakselus faktisk er til skade for reke, krill, raudåte, hummer og andre marine krepsdyr. Alle legemidler mot lakselus har vist seg å ha betydelig større skadepotensial enn forventet. Vi vet også at både reke, krill, raudåte og hummer tåler svært mye mindre av disse legemidlene, enn det som kreves for å ta livet av lakselusa. Det skal faktisk så lite til før slike krepsdyr tar skade, at det ikke engang har vært mulig å detektere dødelig dose i laboratoriet. Vi vet nå at hver enkelt behandling kan ta livet av disse krepsdyrene flere kilometer fra utslippsstedet.

Siden 2007 har det totalt blitt gjennomført om lag 30 000 kjemiske behandlinger mot lakselus langs norskekysten. Hver slik behandling kan svekke reke- og krepsdyrbestandene lokalt, noe som igjen kan føre til betydelige effekter på økosystemene over tid. Selv om det flere ganger vært påvist sammenheng i tid og rom mellom massedød av krepsdyr og kjemisk avlusning med deltametrin og azametifos, så er det samtidig vist at krepsdyr (ikke minst krill) også kan dø i relativt store mengder av helt naturlige årsaker. Her er derfor fortsatt behov for mer kunnskap.

Videre samarbeid
Det er i utgangspunktet positivt at Fiskeribladet omtaler de mange ulike årsakene til variasjoner i rekebestandene. Det er tilnærmet umulig å konkludere om hvordan utslipp av kjemikalier/legemidler mot lakselus har påvirket rekebestandene, når det har gått mange år siden utslippene fant sted. Selv om kysttoktet i 2017 ga visse indikasjoner på at det var lite reke i oppdrettsnære områder, så kunne heller ikke dette toktet si noe om eventuelle årsakssammenhenger. Siden da har det vært en gledelig nedgang i utslippene, ikke minst som følge av at lakselusa har utviklet resistens. Samtidig er rekefangstene i de kystnære områdene i ferd med å øke igjen. Det er svært positivt, uansett årsak.

Kjemisk avlusning gjennomføres naturligvis ikke for moro skyld. Imidlertid kan oppdretternes pålagte håndtering av et miljøproblem (lakselus) føre til at det skapes et kanskje enda større miljøproblem i kystøkosystemene. Ingen ønsker seg tilbake til praksisen vi hadde med kjemisk avlusning fram til 2017. Det vil ikke bare påvirke krepsdyrbestandene negativt, det vil også være til skade for omdømme, sameksistens og verdiskaping i sjømatnæringen. Av den grunn er det positivt at Sjømat Norge, som organiserer de fleste oppdrettsselskapene i Norge, har slått fast at organisasjonen har en langsiktig strategi hvor målet er å komme bort fra slik legemiddelbruk.

Hvis en virkelig vil ha kunnskap om sammenhengene mellom utslipp av lusemidler og utviklingen i rekebestandene, må utslippene rapporteres på en langt bedre måte enn i dag. Fortsatt stiller ikke myndighetene krav om at selve tidspunktet for utslippene (ut over ukenummer) og mengde kjemikalier skal rapporteres. Luseforskriften er nå under oppdatering, og Mattilsynet er i ferd med å oversende en ny luseforskrift til Nærings- og fiskeridepartementet for endelig fastsettelse.

Norges Fiskarlag uttalte seg til den nye luseforskriften i juni i år. Her konkluderte vi med at «tidspunkt og mengde legemiddel/virkestoff brukt i behandlinger mot lakselus og skottelus  rapporteres. Hvis ikke vil det være tilnærmet umulig å evaluere hvilke konsekvenser legemiddelutslipp har på de marine økosystemene. Forvaltning og næring vil da heller ikke legge beste tilgjengelige kunnskap til grunn for sitt arbeid.» Dersom vi virkelig ønsker bedre kunnskap om forholdet mellom utslipp av lusemidler og krepsdyrbestander,  Fiskarlagets innspill i saken tas til følge.

Les også: Norges Fiskarlags innspill til nytt lakselusregelverk

Unnskyldning
Fiskeribladet har etter vår oppfatning vist en sterk slagside i denne saken. Dette delvis basert på en ukritisk, selektiv og oppkonstruert bruk av statistikk. Det er lite tillitvekkende og bidrar til å svekke avisens troverdighet. Fiskeribladets artikkelserie bidrar også til å sverte fiskere og andre som har varslet om denne viktige problematikken, i særdeleshet Tor Inge Larsen fra Brønnøy. Etter vår oppfatning skylder Fiskeribladet ham nå en uforbeholden unnskyldning.

Vi har så langt ikke mottatt tilbakemelding fra Fiskeribladet på deres redaksjonelle prioriteringer og journalistiske vurderinger i den omtalte artikkelserien.

Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag

På forsiden nå