×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

– Fiskeripolitikk for å avfolke kysten

Debatt

– For fiskeindustrien har byråkratene, med politikernes velsignelse, med forskjellige tiltak som utstrakt frysing på sjøen og sterk strukturering, gjort det så ulevelig som mulig for fiskeindustrien. Resultatet er at flere tusen arbeidsplasser (ca fire tusen siden år 2000) har forsvunnet i industrien i Nord-Norge, skriver Fiskekjøpernes forening i denne kronikken. Foto: Rune Kr. Ellingsen/Arkiv

Det er en realitet at politikken som nærings- og fiskeridepartementet har brukt sine fullmakter til å føre, har vært sterkt medvirkende til den kraftige nedgangen i folketall som vi har opplevd på kysten av Nord-Norge. Vi er 1900 færre nordlendinger så langt i år.
For fiskeindustrien har byråkratene, med politikernes velsignelse, med forskjellige tiltak som utstrakt frysing på sjøen og sterk strukturering, gjort det så ulevelig som mulig for fiskeindustrien. Resultatet er at flere tusen arbeidsplasser (ca fire tusen siden år 2000) har forsvunnet i industrien i Nord-Norge. Dermed har grunnlaget for skoler, butikker og andre servicenæringer i stor grad forsvunnet.
Kvotene for torsk er fastsatt uten at det er tatt hensyn til de sosiale konsekvensene; hva betyr store svingninger i kvoter for de som lever av å bearbeide fisken? Vil ansatte i fiskeindustrien ha inntekter fremover for å forsørge familiene sine? Selv om ikke torsken er den eneste, er den det viktigste råstoffet for å skape arbeidsplasser og lønnsomhet for fiskeindustrien i Nord-Norge.
Når fiskekvotene settes lavt, stiger prisene fordi det blir for lite fisk til å dekke etterspørselen. Derimot faller prisene når kvotene og fangstene øker, fordi tilbudet øker raskere enn etterspørselen. Forholdet mellom tilgang og etterspørsel er grunnleggende innenfor enhver økonomi.
Nå opplever vi på nytt en situasjon der departementet annonserer en torskekvote som vil gjøre det svært vanskelig for industrien å drive lønnsomt neste år. For mange produsenter betyr pandemien underskudd i år. Den har ført til fall i etterspørselen etter torsk – prisene har falt. En stor del av torsken ble kjøpt inn til rekordpriser i vinter, før koronaen slo til. Noe av denne fisken er enda på lager, og må selges med tap.
Mens vi nå står i en usikker situasjon, velger regjeringa å øke torskekvota med 20 prosent – det vil si ca. 70 000 tonn for neste år! Dette er desto mer uforståelig ettersom forskerne har signalisert reduksjon av kvotene i 2022! Etter avtale med Russland har Norge full anledning til å øke fiskekvota med bare ti prosent og skyve resten til året etter. Det er opplagt at det ville gjort prisfallet mindre for alle i næringskjeden.
Vi skulle forvente bedre styring og mer forutsigbare kvoter etter at vi har fått erfaring med det som har skjedd de siste 30 årene. Men det er vanskelig gå tro at dette ikke er villet politikk. Det synes som hensikten er å fjerne mest mulig av grunnlaget for bosettinga på kysten av Nord-Norge. Gjentatte ganger har kvotene vært satt svært lavt, som i 10-årsperioden mellom 1999-2008, da vi hadde den lengste perioden med lave torskekvoter etter 2. verdenskrig. I årene 1989-91 var kvotene katastrofalt lave, med bare en tredjedel av det vi har i år. Flertallet av fiskebedrifter nord for Tromsø gikk konkurs.
Fra 1992- 1994 fikk vi så en økning på hele hundre prosent fra foregående treårs-periode. Prisene falt kraftig. For industrien slo det hardest ut. I 2009 økte også kvotene og et sterkt prisfall ble resultatet etter den rekordlange perioden fra 1999-2008 med lave kvoter (og elendig kapasitetsutnyttelse i industrien). Igjen ble industrien taperne. I 2012 var kvotene kommet tilbake til mer enn gjennomsnittet etter andre verdenskrig. Likevel fikk vi i 2013 den største kvoteøkninga i kvantum som Norge noen gang har opplevd, hele 113 000 tonn. Prisfallet ble bortimot katastrofalt og verst gikk det igjen ut over landindustrien. Med unntak av kriseårene 1989-91, er kraftige endringer i kvoter langt mindre alvorlig for fiskerne. Dersom kvotene går ned øker prisene, og dersom prisene faller, kompenseres dette normalt av større kvoter. Fiskesalgsloven beskytter kvotebaronene, mens industrien og samfunnene rundt er taperne.
Kapasiteten til industrien, og dermed evnen til å tilpasse seg kvoteøkninger, er blitt redusert fordi en stadig større del av fangstene fryses på sjøen og eksporteres direkte. Når omtrent åtti prosent av torsken fra trålerne eksporteres direkte, har mange arbeidsplasser forsvunnet på grunn av mangel på råstoff. Fiskerikriminaliteten har heller ikke kommet under kontroll, og det gjør arbeidsforholdene desto vanskeligere for redelige aktører.

På forsiden nå