×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis

Følelsesbasert raudåteraseri har lite for seg

Kan det tenkes at også Lofotfisket ville fremstått kontroversielt hvis torsken var en ny art som vi sto klare til å åpne fangst på?

Raseriet mot raudåtefangsten fremstår følelsesbasert, mener kommentarforfatteren. 

Kritikerne av raudåtefangst står nærmest i kø for å bringe sin bekymring for livet i havet. Ord som «galskap», «vannvidd» og «kunnskapsløst» sitter løst når det fyres av mot myndighetene.

Med åpning av et fiske på inntil 254.000 tonn raudåte i 2019 er skepsisen høyst forståelig. 254.000 tonn er mye i enhver sammenheng. Til sammenligning er hele den norske andelen av årets totale torskekvote i nord på 328.000 tonn. Så å åpne det norske raudåtefisket med et slikt kvantum første året lyder friskt, mildt sagt.

erik profil

Erik Jenssen, journalist i Kyst og Fjord.

Samtidig er matematikken bak kvotefastsettelsen svimlende. Kall det gjerne en lek med tall, og påpek gjerne at den årlige produksjonen kan variere fra år til år – og at forskerne burde hatt mer oppdaterte tall. Men hør på det her:

I forvaltningsplanen for raudåte som ble utarbeidet i 2016 anslår Havforskningsinstituttet en stående biomasse på 33 millioner tonn i Norsk økonomisk sone og Jan Mayen-sonen i Norskehavet. Etter innspill i høringsrunden bestemte Fiskeridirektoratet seg for å også inkludere den internasjonale delen av Norskehavet. Dermed ble bestandsestimatet økt til 50,8 millioner tonn.

Hvordan gikk så forskerne frem da de skulle anbefale en kvotestørrelse?

Leserne av Kyst og Fjord er godt kjent med hvordan forskerne jobber med å fastsette de årlige fiskekvotene. Man tar utgangspunkt i størrelsen på en gytebestand, man har en formening om hvor nivået for forsvarlig uttak ligger, og man kommer med et kvoteråd. Deretter bestemmer myndighetene seg for hvor mye som skal fiskes. Ikke sjelden ligger denne anbefalingen over forskernes råd.

For den nordøstatlantiske torsken, som vi forvalter sammen med russerne, anslår forskerne en gytebestand på drøye 1,2 millioner tonn i 2019. Anbefalingen deres var å ikke ta ut mer enn 674.000 tonn. Men norske og russiske myndigheter mente man kunne øke uttaket til 746.000 tonn.

Regnestykket bak raudåteuttaket bygger på noenlunde samme resonnement, men med en vesentlig romsligere matematikk. Man brukte erfaringene fra krillhøstingen i Antarktis, der man anslår at bestandens knekkpunkt ligger på et uttak av 10 prosent av den totale biomassen. I raudåtas tilfelle, med 50,8 millioner tonn som skal forvaltes, ligger knekkpunktet på et uttak av 5,8 millioner tonn.
Dernest anbefalte forskerne en føre var-tilnærming som tilsa at man definerer et forsvarlig uttak til 10 prosent av bestandens knekkpunkt. Da er man nede på 580.000 tonn.

Til slutt gjorde man en halvering av det tallet igjen, til 254.000 tonn. Som altså fortsatt er vanvittig mye plankton – men sånn ser nå en gang regnestykket ut.

Den samme forvaltningsplanen slår fast at det er behov for mer forskning og erfaringsinnhenting, ikke minst om hva det har å si for andre arter at man høster av matgrunnlaget deres. I tillegg må man få oversikt på bifangsten av egg og fiskelarver, samt neddreping av organismer som slipper gjennom den finmaskede trålen med store skader. Det regnestykket må gjelde mer enn fiskelarver, for også raudåta har en livvssyklus, og forskerne antar at raudåte i tidlige livsstadier vil passere gjennom trålen i en slik forfatning at de neppe overlever.

Det er fælt å tenke på, men lek samtidig med et annet tall:

Råfisklaget omsatte i fjor 4.526 tonn torskerogn.

Mine damer og herrer; fire og et halvt tusen tonn egg revet ut av magen på høygravide fisker som har vandret til norskekysten ens ærend for å gyte under de mest optimale forhold den kunne finne. Et grovt anslag tilsier 400- 500.000 egg per kilo rogn. Det blir rundt 2 billioner egg som kunne hatt sin sjanse. To tusen milliarder torskeegg, der altså, som istedenfor å inngå i et naturlig forløp, møtte sin død for en norsk fiskerhånd.

Er det noen som tror dette fisket hadde vært ukontroversielt dersom torsken hadde vært en uutnyttet bestand, og idéen om torskefiske dukket opp som en ny idé i dag?
Kanskje noen hadde ment det var føre var-tenking å la torsken få formere seg i fred, og heller fiske den på andre steder og til andre tider? Kanskje noen hadde tydd til ord som «galskap», «vannvidd» og «kunnskapsløst»?

Det er mulig det ville vært et godt marked for følelsesbasert argumentasjon i et slikt scenario.
Men fordi vi har kunnskap, erfaring og politisk aksept for at det vi driver med er bærekraftig, og fordi det attpåtil er svært lønnsomt, så gjør vi det slik vi alltid har gjort. Sånn fungerer det i all utnyttelse av naturressurser. Demokratiet avgjør hva som er en akseptabel menneskelig innvirkning på naturen – og så kjører vi på og driver næring.

Hvorfor skal man se det annerledes for raudåta?
Hvorfor anser et nærmest samlet kommentariat det bortimot miljøkriminelt å åpne for uttak av halvparten av en tidel av grensa for raudåtebestandens tålegrense? Torsken beskattes jo flere titusen tonn over forskernes anbefaling uten at det ser ut til å vekke lignende anstøt.

I fjor klarte to båter som tråler raudåte på vegne av selskapet Calanus å ta til sammen 1.450 tonn. Det utgjør en drøy halvprosent av kvotetaket myndighetene nå har satt, og sier sitt om at det er svært langt opp og frem til man har fått etablert et fiske som kan monne i det store bildet. Likevel har det ikke manglet utrop i sosiale og tradisjonelle medier om at raudåtetrålinga allerede har gitt biologiske følger for bestander med raudåte på menyen.

Jeg skal ikke sitte på en høy hest og avfeie voksne folks oppriktige bekymringer. Føre var-argumentasjon skal man lytte til, særlig når det kommer fra dem som har havet som arbeidsplass og levebrød. Men edruelighet er en dyd når man går inn i ukjent farvann. Det er nettopp det høsting på lavere nivåer i næringskjeden er - ukjent.

Alle skjønner at havet er et økosystem der alt hører sammen med alt. Men hvordan dette finstemte systemet fungerer og hva det tåler av ymse inngrep, går ikke an å finne ut bak et skrivebord. Man må ut og prøve det i praksis, og forskningen går også i denne fangsten hånd i hånd med næringsutviklingen. Mye av det man vet så langt skyldes erfaringene som er gjort i de senere års begrensede forsøksfiske. Åpning av kommersielt raudåtefiske er derfor det mest effektive man kan gjøre for å skaffe seg den kunnskap og erfaring som er nødvendig for en kunnskapsbasert forvaltning av raudåtebestanden.

Så får vi heller ha den tiltro til forskere og myndigheter at de er i stand til å dra i bremsen hvis raudåtefisket viser seg å være en dårlig idé. Noen annen mekanisme har vi ikke dersom vi fortsatt er enige om at ressursene i havet skal forvaltes ut fra kunnskap og ikke følelser. 

Kommentar raudåte

Raudåte klar for pakking etter å ha blitt frosset inn i blokker.

På forsiden nå