×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Frontene beveger seg i fiskeripolitikken

Regjeringens melding 32 (2018-2019) «Et kvotesystem for økt verdiskaping» er blitt mye bedre for kysten gjennom Stortingets behandling (Innst. 243 S 2019-2020) enn det man kunne frykte, skriver Torbjørn Trondsen, professor og Arne Luther, tidligere regiondirektør, begge Kystens Tankesmie AS, Tromsø i dette innlegget.

Debatt

- Innenfor torskefiskeriene vil slaget de neste 2-3 årene stå om å få overført de leveringspliktige trålerkvotene tilbake til fartøy som kan levere den ferske fisken til norsk fiskeforedling, blant annet til mellomstore og store kystfiskefartøy, skriver Torbjørn Trondsen og Arne Luther i dette innspillet.

Det ser ut til at all folkeopplysning om kvotemeldingens negative konsekvenser for kysten gjennom mediene og aksjoner, har båret frukter. Ikke minst er viktige endringer kommet inn i sluttbehandlingen av meldingen etter at Riksrevisjonens har bekreftet at fiskeriforvaltningen har hatt negative effekter for kystens næringsutvikling.  Den fiskeripolitiske frontlinjen har derfor beveget seg betydelig det siste halve året.

Tilbakeføring av kvoter til mindre fartøy

Det aller viktigste vedtaket er enstemmig; «Stortinget ber regjeringen sørge for at ved utløp av tidsbegrensningen for strukturkvoter fordeles strukturgevinsten til den fartøygruppen fartøyet tilhører når tidsbegrensningen inntrer, og fordeles relativt etter grunnkvote». Det betyr i praksis at den storstilte overføring av «strukturkvoter» gjennom kjøp og salg fra mindre til større fartøy skal opphøre og kvotene skal tilbakeføres til sin opprinnelige gruppe når den midlertidige strukturkvoteordningen blir opphevet i 2028 for fartøy under 15 meter og i 2029 for fartøy over 15 meter. Dette skjer som en følge av at fartøyets lengste lengde ikke kan være større enn hjemmelslengden for kvotetildelingen.  Dette betyr at kvoterettigheter vil tilbakeføres nedover i kvotestigen for fartøy mellom 11 og 21 meter lengste lengde.

Store kystfartøy taperen

Den store taperen i kvotespillet er «stor kyst» gruppa mellom 21-55m som ifølge Fiskeridirektoratet i 2018 besto av om lag 29 fartøyer dette året. Det er rederier i denne gruppa som drevet storstilt oppkjøp av strukturkvoter fra mindre kystfartøy som vil kunne miste en betydelig andel av sitt kvotegrunnlag. Redningsplanken som legges ut er at rederne i løpet av en treårsperiode gis mulighet for skifte fartøy og gå tilbake til den fartøygruppen under 21 meter hvor kvotene opprinnelig ble hentet fra og få del i de tilbakeførte strukturkvoter

Ingen strukturering av fartøy under 11 meter

Forslagene om strukturering av flåten under 11 meter er også lagt bort - det vil si oppkjøp og sammenslåing av individuelle kvoter. Både Høyre og FrP hatt har her gått fra sine valgprogram.

Det er også enighet om å stoppe praksisen med «samfiske med seg selv». Det vil si at i stedet for å ta ut fartøy av fiske gjennom strukturering -som ikke har vært tillatt, så har mange smartinger kjøpt opp flere kystfiskefartøy med kvoter, fisket alle kvotene på ett fartøy og lagt overskytende fartøy i bøya, dvs. såkalt skjult strukturering. Samfiske vil fortsatt være tillatt, men nå kreves det aktivitet på alle fartøy som inngår i samfiske avtaler. Dette vil være et sterkt insentiv for å øke sin inntjening ved fiske etter andre arter enn torsk og søkning etter øket verdiskaping av hvert kilo fangst.

De leveringspliktige kvotene er fortsatt i spill

Det som står igjen, er de leveringspliktige kvotene som tildeles frysetrålere men som ikke leveres til foredling i de tilgodesette kystsamfunn. I dette spørsmålet bedriver stortingsflertallet tåketale, men opposisjonen presser på for å finne løsninger for at fisken skal landes til de tilgodesette kystsamfunnene. Ap og Sp gitt en tidsfrist på en toårsperiode for å få pliktsystemet til å fungere etter intensjonen før det vurderes ytterligere innstramninger, eventuelt å oppløse ordningen, mens SV vil avvikle pliktordningene over en 15-30 år periode og gradvis overføre kvotene til kystfiskeflåten.

Ressursbudsjettet

Et lite tilsynelatende bidrag er at flertallet slutter seg til regjeringens forslag om å overføre 5 prosent av den totale kvoten til ekstrakvoter for ferskfiskordningen, kystfiskekvote (til samiske områder) og levendefisklagring. Problemet er at det er meget uklart hva denne kvoteavsetningen skal beregnes av og hva den skal inkludere. Gjelder den bare for torsk, eller inkluderer den også andre fiskeslag som hyse, sei og blåkveite? Til sammenligning var det i 2020 avsatt 3,9 prosent (13.400 tonn) til slike tilleggskvoter for torsk som inkluderte levendelagring, kystfiskekvote, fritidsfiske og forskning.  Ap og Sp foreslo i innstillingen at denne avsetningen burde være minst ti prosent, men uten å avklare hva prosenten skal brukes til og beregnes av.  Det foreslås også en endring av beregningsmåten for fordeling av kvoter, hvor trålerne skal få en fast andel av torskekvoten på 32 prosent etter at kvoter er fordelt til Åpen gruppe og andre ekstrakvoter. Etter våre beregninger ville dette for 2020 betydd en overføring på 2,3 prosent (fra 31,1 til 28,8 prosent av totalkvota= 7.756 tonn) torsk fra trål til fordeling for den havgående autolineflåten, den øvrige kystfiskeflåten og ekstrakvoteanvendelser. 

Kvotebudsjettering og regnskapsføring av tilknyttet fangststatistikk for de ulike fiskeslag, er i det hele tatt uklare.  Det er åpenbart behov for at Stortinget får seg forelagt til behandling et årlig konkret ressursregnskap og -budsjett på samme måte som forvalter den finansielle nasjonalformuen gjennom de årlige ordinære nasjonalregnskap og budsjetter.

Hvem skal skaffe råstoff for verdiskaping i landindustrien?

Etter behandlingen av «Kvotemeldingen for verdiskaping» fremstår det som et paradoks at supermoderne «stor kyst» fartøyer som kan levere etterspurt stor fersk fisk til norsk foredling på land, mister kvoter - mens trålere med leveringsplikt til norsk fiskeforedlingsindustri beholder sine kvoter til fiske av småfisk i Barentshavet for rundfrysing og eksport til fiskeindustri i utlandet, i særlig grad Kina.

Innenfor torskefiskeriene vil slaget de neste 2-3 årene stå om å få overført de leveringspliktige trålerkvotene tilbake til fartøy som kan levere den ferske fisken til norsk fiskeforedling, blant annet til mellomstore og store kystfiskefartøy. Valget blir kanskje enklere ettersom regjeringen allerede har vedtatt at klimagassutslippene skal reduseres med 55% innenfor sjøfart og fiske. Trålerne slipper som kjent ut tre ganger så mye klimagasser per kilo fangst som kystfiskeflåten.

På forsiden nå