×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis

Har du fått en sjelden art på kroken?

Forsøker du fiskelykken i sommer, så kan det hende at du får noe mer uvanlig på kroken enn dorsk torsk og andre vanlige fiskeslag. Her er noen av de mest vanlige uvanlige fiskeslagene i våre farvann.

Mulle på målebrettet. Foto: Otte Bjelland Havforskingsinstituttet

Det melder Havforskningsinstituttet på sine nettsider.

St. Petersfisk

st petersfisk foto hi

St. Petersfisk er nå en vanlig fisk i våre farvann. Foto Øystein Paulsen HI

De siste årene har St. Petersfisk blitt en vanlig fisk i våre farvann. Arten er faktisk blitt så vanlig at antallet meldinger til Havforskingsinstituttet har blitt redusert fordi folk kjenner så godt til den. Likevel blir den stadig rapportert inn av fiskere i kystreferanseflåten, og den kommer også inn i fangststatistikken.

– St. Petersfisk blir jevlig tatt som bifangst langs kysten, og folk er nå blitt klare over at det er en god matfisk. Vi har også fått inn observasjoner av yngel, noe som kan tolkes som at arten er reproduserrnde hos oss, sier havforsker Otte Bjelland.

Sverdfisk

Det er ikke ofte man får øye på sverdfisk på våre kanter, men de siste 20 årene har tallet på sverdfisk økt kraftig langs norskekysten.

Hovedårsaken til at de nå er til beskuelse i Norge er klimaendringene. HI-forsker Svein Sundby har tidligere uttalt at det ikke er høyere temperaturer i seg selv som gjør at sverdfisken kommer nordover, men den økende temperaturen i havet har ført til større mengder pelagisk fisk, som for eksempel kolmule og makrell. Disse er blant sverdfiskens favoritter. I tillegg gjør de varme temperaturene i havet det lettere for den spesielle jegeren å oppholde seg her.

Månefisk

Stor månefisk foto Fabian Zimmermann Havforskingsinstituttet

En månefisk på 20 kg var blant funnene forskerne på «Dr. Fridtjof Nansen». Foto Fabian Zimmermann HI

Månefisken er mest vanlig i sørlige farvann, men det har vært flere og flere observasjoner av arten i Norge de siste årene.

– Verdens nordligste observasjon av månefisk er faktisk blitt gjort i Norge, forteller Knut Korsbrekke, forsker ved Havforskningsinstituttet.

Han har selv nylig vært på tokt i sørlige farvann, nærmere bestemt i Atlanterhavet vest for Angola. Der ble det gjort funn av både voksen månefisk, yngel og larver av månefisk.

I norske avisoppslag er det oftest blitt rapportert om funn av døde månefisk med mange sår på ryggen. Dette kan tyde på at de har blitt truffet av båtpropeller.

Stillehavsøsters

Stillehavsøsters foto hi

Stillehavsøsters tv og flatøsters th. Foto Torjan Bodin HI

Selv om dette ikke er et fiskeslag, tar vi likevel med stillehavøstersen i denne oversikten. Om du ikke får den på kroken, kan du møte den på strender langs kysten. Pass på når du går barbeint på berg og strender – stillehavsøstersen har eit sylskarpt skjell som man lett kan kutte seg på!

– Vær nøye med å rydde vekk stillehavsøsters på badeområder og andre steder hvor folk ferdes. Det er behov for godt, norsk dugnadsarbeid, oppfordrer Stein Mortensen, eksperten vår på feltet.

Stillehavsøstersen er robust, rasktvoksende og tilpassingsdyktig, og for tolv år siden startet den invasjonen av kysten vår. I dag er den permanent etablert fra svenskegrensa til Hordaland, og den kan ikke utryddes. I områder med høy tetthet kan den danne «rev», noe som vil endre det naturlige habitatet. Stillehavsøstersen blir derfor sett på som en art med «høy økologisk risiko».

– Konkurranse med blåskjell og europeisk flatøsters blir regnet som dei største truslene, forklarer forskeren.

Det er likevel ingenting som sier at stillehavsøstersen er en årsak til nedgangen i blåskjellbestanden i Norge.

– Det mest negative med stillehavsøstersen i dag, er hvordan den ødelegger badestrendene våre, legger han til.

Selv om stillehavsøstersen ikke er velkommen her, blir den sett på som en delikatesse som kan høstast, selges og spises. Vær likevel forsiktig med å spise stillehavsøsters dersom du finner arten langs kysten vår. De kan nemlig inneholde norovirus og bakterier som kan resultere i oppkast og diaré. Det er Mattilsynet som har ansvar for rådgiving knyttet til sjømat. De har blåskjellvarselet, men det finst ikke noe tilsvarande for østers. Sjå Matportalen.no for å lese deres vurdering av stillehavsøstersen.

Mulle

Mulle er en sørlig fiskeart som er i ferd med å etablere seg i våre farvann. Siste melding om fangst av denne sjeldne arten kom inn tidligere i juli, noe som er ganske typisk for denne årstida fra Rogaland og Sunnhordland. Det er likevel ikke mulig ut fra rapportene å slå fast at det er en økning i Norge. Forsker Otte Bjelland kan fortelle at det også har kommet inn observasjoner av mulle-yngel, noe han synes er svært interessant.

– Er arten nå reproduserende i norske farvann, undrer han.

Makrellstørje

Makrellstørje foto Iñigo Onandia

Makrellstørja – den mest ikoniske fiskearten på planeten. Foto Inigo Onandia

Selv om sjansene er større for at du vinner i Lotto, kan det hende at makrellstørja biter på kroken. Makrellstørja – eller tunfisk – er den mest ikoniske fiskearten på den blå planeten vår. Den er også verdt sin vekt i gull eller diamanter på det internasjonale fiskemarkedet. Størja kan svømme 70 km i timen, krysse Atlanterhavet på 50 dager og dykke ned til 1000 meters dyp. Det er ikke rart den blir kalt havets formel-1-fisk.

At den nå er tilbake i Norge blir sett på som et mirakel. Årsaken til at den var så lenge borte er i første rekke overfiske. En rekke internasjonale tiltak ble innført, blant annet reduserte kvoter, økte minstemål og strengere kontroller av fiskebåtene.

– Bestanden har vokst etter at forvaltingen tok tøffe grep for ti år siden. Størja trenger dermed større jaktmarker, forteller Leif Nøttestad.

Det er særlig når makrellstørja jakter ungmakrell langs kysten, at en kan bli vitne til et rent bonanza.

– Størja er en toppredator som kan jakte det meste. Når spruten står i overflata, er det ungmakrell den jager, forteller forskeren.

I 2019 er det åtte båter som har fått lov å delta i makrellstørjefisket i Norge.

Japansk invasjon

japansk drivtang foto hi

En skummel japaner – algearten japansk drivtang. Foto Øystein Paulsen HI

De fleste introduserte makroalger stammer fra Stillehavet. En av disse er den eksotiske rødalgen Heterosiphonia japonica som trolig har kommet til norskekysten med ballastvatn eller annen skipstrafikk for over 20 år sidan. I dag er denne rødalgen en av de vanligste makroalgeartene langs kysten på Vestlandet. Algen er en sterk konkurrent til våre vanlige algearter, noe som kan føre til at lokale arter blir reduserte, og i verste fall forsvinner fra våre områder.

En annen skummel japaner er algearten japansk drivtang. Denne arten liker seg godt i varme områder, så det er lite trolig at den vil sprede seg lenger nordover enn til Helgelandskysten. Man finner heller ikke arten langt inne i fjorder med mye brakkvann.

På sensommeren og høsten mister japansk drivtang greinene sine. Siden greinene har flyteblærer kan disse drive langt av sted og spre seg. Arten kan etablere seg i svært tette bestander, og vil på den måten fortrenge eller skygge ut andre alger (som for eksempel sukkertare). Om vinteren legger greinene seg på havbunnen og rotnar, noe som vil skape oksygenmangel og påvirke samfunnet ved at alger og dyr dør.

De to japanske strandkrabbane Hemigrapsus takanoi og Hemigrapsus sanguineus er også på vei mot Noreg. Artene har vist en rask spredning i utlandet, men det er usikkert når de kommer til Norge, siden de liker seg best i varme områder. Du trenger derfor ikke bekymre seg for å bli klypt i stortåa når du går i fjæra riktig enda.

På forsiden nå