×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Har noen hørt fra sjarkromantikerne i det siste?

Det er fristende å konkludere med at det har skjedd et stemningsskifte i debatten om kvotesammenslåing i flåten under 11 meter.

Debatt

Robert Brun med sin «Live Elise» er et typisk eksempel på den nye klassen «supersjarker» som skaper en arbeidsplass for flere enn fiskeren selv, og som leverer betydelige mengder råstoff gjennom hele året. Foto: Erik Jenssen

Folk som mener en sjark under 11 meter burde klare seg greit uten sammenslåing av fiskerettigheter,  får ha overskriften unnskyldt. «Sjarkromantiker» brukes som et hånlig skjellsord rettet mot folk med i overkant rosenrøde tilnærminger til livet, havet, sjarken og kjærligheten. Det er som kjent ikke bare fulle garn og røde solnedganger der ute i sjark-Norge. Det er et godt liv, men det handler om hardt arbeid der som alle andre steder.

Når jeg likevel slenger ut en såpass flåsete etterlysning, så er det fordi det har vært sørgelig stille fra dem som tidligere har argumentert knallhardt mot sammenslåing av kvoter i gruppa under 11 meter.

En skulle tro regjeringas kvotemelding med forslag om avvikling av samfiskeordninga skulle ført til flaggheising og offentlig jubel i mange leire. Det har ikke skjedd. Tvert imot har det vært plenty med historier som formidler ren fortvilelse og sinne fra mange aktive fiskerisamfunn. 

Samfiskeordninga ble innført for ni år siden som en midlertidig ordning. Hensikten var å øke driftsgrunnlaget på ett fartøy ved å la to fartøyeiere gå sammen om å ta begge kvotene på en båt. Dermed kunne man gjøre enmanns-sjarken om til en tomanns arbeidsplass, der to kolleger kunne nyte godt av hverandres arbeidsinnsats og utstyr. Sikkerhet og økonomi var de sentrale argumentene.

Men som i all annen fiskeripolitikk blir det som regel en økonomisk motivert glidning bort fra de opprinnelige intensjonene. For da myndighetene tillot fiskerne å samfiske med seg selv, ble samfiskeordninga i realiteten en skjult strukturering. Nå kunne en fisker kjøpe seg to båter med kvote, og la den ene ligge permanent i tampene som rene kvotealibier.

Dette har gitt fiskerne økonomisk grunnlag til byggingen av en ny klasse 10,99-metringer med en imponerende kapasitet. Sjarker som laster over 20 kubikk i rommet og som gir arbeid til mellom to og fire mann i helårs skiftordning er nå en realitet flere steder langs kysten.

Enkeltrederier har investert titalls millioner kroner i slike prosjekter, men risikerer nå å bli sittende med særdeles effektive og kostbare fangstmaskiner uten det kvotegrunnlaget de var tiltenkt. For noen av dem innebærer det nedskalering av planene. De kommer til å fiske uten det tiltenkte mannskapet, eller de kommer til å fiske andre arter. I verste fall kan det ende med at de må selge båten. Men hvem vil kjøpe en supersjark under 11 meter når man ikke får lov å sette et fornuftig kvotesett på den?

Denne risikoen er det selvsagt fiskerne selv som må bære. De gjorde tilpasninger til et system alle visste var midlertidig, og som det nå er fare for at myndighetene avvikler med et pennestrøk. Den politiske risikoen er ofte den største i denne næringa.
Enkeltfiskere og lokallag i fiskarlagssystemet har sagt tydelig fra hva de mener om å leve under slike vilkår. Og så langt har deres stemmer blitt hørt. Søker man på innlegg om samfiskeordningen og kvotemeldingen, backes samfiske-tilhengerne opp av lokalpolitikere som i tur og orden står frem og sier de først nå forstår hva som lå bak suksesshistoriene om fremadstormende smårederier.

Fra det andre holdet er det så langt rimelig stilt. Selv Kystfiskarlaget, som tidligere har hatt svært klare holdninger mot samfiskeordninga, er nå kompromissvillige og runde i kantene. De er enige med regjeringen i at samfiskeordningen på sikt bør avvikles, men tar et kraftig forbehold i det de mener samfiskeordningen må forlenges inntil strukturkvoteandelene har falt tilbake til sine respektive grupper.

Kystfiskarlaget mener også at det skal stilles flere krav til samfiskelaget, blant annet at man faktisk har med seg mannskap i båten som fisker to kvoter, og at det fiskes på mer enn bare torsk

Gode krav i og for seg. Men hvorfor tas det forbehold? Hvorfor jubles det ikke over at regjeringa foreslår å sette strek over ei ordning som egentlig bare er en annen form for sammenslåing av fiskerettigheter? Dette var jo en stor trussel mot utviklingen langs kysten? Eller?

Det er fristende å konkludere med at det har skjedd et stemningsskifte i debatten om kvotesammenslåing i flåten under 11 meter. Som i all annen glidende tilpasning til virkeligheten har kanskje opinionen også i denne saken sett at det er to sider ved enhver historie. For riktignok har prisen på fiskerettigheter nådd latterlige nivåer, og ja – det er ikke alle forunt å rive ut ny båt og bare fiske i veg.

Men noen har nå likevel klart det. De har skapt verdier for både seg selv, for fiskerkolleger, for båtbyggerier og for fiskemottak. Dette er suksesshistorier som har funnet sted innenfor dagens fiskeripolitiske rammeverk. For politikerne som til slutt skal vedta kvotepolitikken er det derfor nødvendig å få høre hvorfor man skal endre dette rammeverket. Hvis de ikke får presentert slike innvendinger er det lett å høre på dem som mener alt må være som det er. Eventuelt gjenoppta diskusjonen om struktur i sjarkflåten.

Som de sier i amerikanske bryllup på film: «Speak now, or forever hold your peace».

På forsiden nå