×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Hjelp til selvhjelp eller ikke …

Debatt

Rune J. Arnøy er havnedirektør i Narvik Havn KF.

I disse coronatider er det viktig at både næringsliv/reiseliv, samt tilhørende arbeidsplasser tas vare på best mulig.  Statlige støtteordninger er nå gitt, enten via arbeidsmarkedstiltak eller ved direkte støtte til samfunnsviktige bedrifter for at disse kan ta vare på opparbeidet og god kompetanse – og samtidig sikre en god oppstart senere. 

Norsk innenriks skipsfart sliter, og den har gjort det i mange år. Det er imidlertid ikke bare å vente på at redningspakkene kommer og glemme at hverdagene vil komme tilbake igjen, og kanskje er de annerledes enn de vi forlot i mars i år. Det er dette vi må ha et øye på nå. 

Sjøtransportens fortrinn.

Vi må framsnakke sjøtransportens fortrinn, ikke vektlegge de forhold der vi ikke blir tilgodesett eller fremstår som sårbare eller tapere. Det er derfor nødvendig å heve stemmen, vise eksemplene, og samtidig ta et initiativ for å vise veien videre. Havnene må sammen med de logistikkaktører som representerer kystfarten og sjøtransporten generelt ta et felles tak i så måte. 

Tirsdag 12. mai ble vi kjent med at statens eget selskap Avinor ble tilgodesett en redningspakke pålydende 5-fem-mrd. NOK. Dagen etter, 13. mai, ble det kjent at Regjeringen bevilget 1,5 mrd. NOK i redningspakke til kollektivtrafikken i tillegg til den ene mrd. NOK som er bevilget allerede. Altså totalt 2,5 mrd. NOK.

Hva så med sjøtransporten, og de havner og transportbrukere som er totalt avhengig av denne? Vi registrerer at cruisehavner er uten skipsanløp og turister og kystruten må endre sitt seilingsopplegg. Coronaviruset rammer cruisemarkedet og store deler av sjøtransporten. Cruisetrafikken til bl.a. Flom og Geiranger er slike eksempler. De har ingen annen regulær trafikk, ut over cruise, og hva med de havner langs vår nord-norske kyst som har mistet eller fått sine daglige anløp av Hurtigruten redusert. 2 hurtigruteskip av 14 er nå i drift, og dekker bare godstransport på kysten mellom Bodø og Kirkenes. Den lasten Hurtigruten mister går til veg, eller klarer kystflåten vår å fange opp noe av dette? Har dette vært en del av løsningen? Dette kan også gi ringvirkninger for kysttrafikken på kort og lang sikt, og det er derfor viktig å se denne kystruteløsningen opp mot alternative løsninger som også knytter sjø/land-transport sammen. Bør vi ikke ofre noen tanker på dette, for dagens løsning er ingen god løsning for havnene og sjøtransporten. 

Rammebetingelser

Situasjonen tilsier at rammebetingelser for vei-, sjø-, bane- og lufttransport bør likestilles, enten de er eid av den norske stat eller av norske kommuner. Staten har penger på bok – det vet vi. Kommunene som eier norske havner – har det ikke. Hvordan skal så dette forstås? Skal «fattige» kommuner hjelpe sine havner for at ikke disse skal måtte stenge sin aktivitet, eller kan Staten også komme med redningspakker til disse? Kan støtte til vei- og banetransport også gi sjøtransporten et nødvendig løft? Ser vi sammenhengene?

Havnene representerer i utgangspunktet et resultat av det lokale behov for sjøtransport og havnetjenester. «Først kom havnen, så kom byen» het det, og det ga også et bilde på havnenes stilling og utvikling i tråd med den lokale og regionale næringslivsutvikling. Havnene kom i fokus da regjeringen fra januar 2014 flyttet Kystverket fra tidligere Kyst- og fiskeridepartementet til Samferdselsdepartementet (SD), men havnene tilbringer foreløpig en kroktilværelse der. Kan politikere være interessert i havner som er ment å klare seg selv, være selvfinansiert og kommunale «null-bedrifter»? Dette taler ikke havnenes og sjøtransportens sak når det gjelder posisjon i transport- og infrastrukturplanleggingen. 

Det er hull i tankerekken!

Samarbeid

Havnene har lite erfaring med samarbeid seg imellom. Havnene må nå selv vise hva de duger til. Coronaviruset gir oss tid for samhandling og nytenking. Havneallianser er en interessant vei å gå, og det kan vises til frisk satsing, nyskaping og samarbeidsevne der dette er godt i gang på kysten. Både havnene og logistikkaktørene deltar i dette arbeidet.

Etter at begrepet stamnetthavn ble innført og farledsnormal-arbeidet avsluttet, har havnenes tilknytninger på vei- og sjøsiden kommet i fokus, og trer nå tydeligere fram på kartet. Havnene er ikke bare prikker på et kart. Dette har tilført det nasjonale transportkartet sjø/land mer dynamikk. Selv om havnene er blitt en del av samferdsels- og infrastrukturfamilien, faller de likevel utenfor i helhetsplanleggingen av norsk samferdsel. 

Det er samspillet mellom aktørene som avgjør sjøtransportens konkurranseevne, og havnene spiller her en sentral rolle. Det er derfor viktig at havnene sammen med havnebrukerne (inkl. rederne) satser på utvikling av effektive, intermodale knutepunkter, og at havnene har rammebetingelser som gir dem insentiver til å fornye seg og til å gi det beste tilbudet og riktig prissetting av havnens tjenester. 

Er havnene kommet i havn i riktig departement

Havnene har ikke funnet sin plass, og SD har nå med Kystverket på laget, brukt 4-5 år på å sette seg inn i den nasjonale havnestrategien Regjeringen står bak. Våre rundt 130 trafikkhavner med egen administrasjon har vært fraværende. Det kommunale ansvar for havnene gir ikke havnene den plass i infrastrukturtilbudet som de fortjener og må ha. De er offentlige/kommunale og sorterer under samfunnsbedrifter. Sjøtransporten og havnene er ikke mindre internasjonale i sin markedstilnærming og -virksomhet enn lufthavnene og deres Avinor. 

Hvor er så havnenes egen interesseorganisasjon, Norske Havner, i dette? Så langt er de fullstendig fraværende i debatt og hva ellers angår samhandling på infrastruktursiden. Det er nå det må manes til aktivitet og nytenking, og evner denne kommunalt tilknyttede organisasjon å heve havnene til et statlig nivå - et nivå der resten av transport-Norge ligger? Havnene og kystfarten stanger hodet mot kommunetaket. Kanskje skipsfarten, som har sin tilhørighet i Sjøfartsdirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet, også kan følge med. Først da er transport-Norge samlet.

For ordens skyld, Narvik Havn KF har ikke bedt om og kommer heller ikke til å be om statlig støtte. Vi har sterke bein å stå på, vi er engasjert og innretter oss både nasjonalt og internasjonalt, vi har interessante aktiviteter på gang, som gjør at vi «står han av» som vi sier i nord. Men, mange av våre kollegaer ønsker hjelp, men kall det ikke redningspakker. 

Vi håper at norske stortingspolitikere og departement ser behovene for å vurdere støttetiltak i en større sammenheng. Støtte bør være en utviklingspakke ikke bare en redningspakke. 

Dette krever samhandling.

På forsiden nå