×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Hvor lenge kan deltakerloven overleve?

Vi mener

Er fiskerne i ferd med å seile fra deltakerloven? Med stadig flere fiskere som fiskekjøpere, er det bare et tidsspørsmål om hvor lenge kan man utestenge fiskeindustrien fra å eie fiskebåtene selv.

Nok en fisker gjør seg nå klar til å gå i gang med ordinært fiskekjøp. For et par uker siden ble det kjent at Kristian Benonisen fikk tilslaget på Moskenes Fiskeindustri og nå er i gang med forberedelsene til vinterens skreisesong.

Øystein Ingilæ

Øystein Ingilæ er redaktør i Kyst og Fjord

Utvilsomt er dette nok en spiker i kista til deltakerloven. For har det egentlig noen hensikt å utestenge den tradisjonelle fiskeindustrien fra å være eiere av fiskebåter?  – uten at de må lage fordekte konstellasjoner for å gi slike eierskap et skinn av legalitet.

Med Benonisens oppstart som fiskekjøper i Moskenes ved siden av å drive et av landsdelens store fiskebåtrederi, er vi enda nærmere en situasjon der nesten annen hvert fiskemottak langs kysten eies og drives av yrkesfiskere. Registrert med fulle rettigheter til både å eie og drive fiskebåt. Gjennom en slik utvikling er den tradisjonelle fiskeindustrien i ferd med å bli direkte forfordelt. Slik kan vi ikke ha det. Derfor kan vi like godt kaste deltakerloven over bord med en gang og også slippe industrien til. Med praksisen som har utviklet seg, vil de tradisjonelle fiskekjøperne etter hvert ikke ha livets rett. I hver fall ikke så lenge naboen både kan fiske, produsere og eksportere selv.

Personlig er jeg en sterk tilhenger av deltakerloven som sammen med «råfiskloven» har vært selve grunnpilaren i norsk fiskeforvaltning de siste 80 årene. Men med utviklingen vi har sett de siste fem - seks årene, har den snart ikke annen funksjon enn å utestenge et fåtalls industriselskap fra selv å delta i fisket. Selskap som i en årrekke har vært hjørnesteiner i mange fiskerisamfunn langs kysten, men som stadig sliter tyngre på grunn av endringene som har sneket seg inn bakdøren i fiskerinæringen.

Den røde tråden blant de fleste nye fiskekjøperne, er sesongdrift. Man henter inn arbeidskraft fra lavtlønnsland, har dem i jobb to – tre måneder, for så og sende dem hjem i igjen straks fiskeriene går i mink.

For fiskeribedrifter som baserer virksomheten på lokalbefolkningen, er dette ytterst drepende. En ting er at de allerede ved kjøp av råstoffet opplever en urettferdighet, men når de i tillegg må konkurrere med selskap som har en helt annen bedriftskultur blir det enda mer utfordrende. De tradisjonelle bedriftene som baserer seg på lokal arbeidskraft har ingen muligheter til å tilby mottak døgnet rundt, sju dager i uken. Med slike krav, er det ikke mange nordmenn som vil stille på jobb. En ting er at kaiarbeid i utgangspunktet ikke er spesielt lukrativt lønnsmessig, men dersom det kreves at vedkommende må jobbe til alle tidspunkt vil det raskt tynnes ut i rekkene.

For den tradisjonelle fiskekjøperen er situasjonen blitt så tøff at mange vurderer fortløpende å gi opp og avvikle hele virksomheten. 

Nå har jeg absolutt ikke noe i mot Benonisen, men er imponert over hva familierederiet har fått til som fiskere. 

Fra å starte med to tomme hender, har de benyttet seg av mulighetene som finnes til å bygge opp et bunnsolid fiskeriselskap. Det står det respekt av. Men det er på høy tid at vi får en debatt om hva vi egentlig vil med fiskerinæringen – utenom kun å diskutere hvordan kvotene skal fordeles i framtiden.

Skal fisken kun håndteres av fiskeren? Eller skal ressursene fortsatt være bærebjelken i de tradisjonelle fiskerisamfunnene der alle får sin del av kaken?

Det kan se svært forskjellig ut. En stor andel av fiskeressursene treffer så vidt kaikanten før den settes på trailere ut av landet for å bli produsert i land med helt andre lønnskostnader og arbeidstidsbestemmelser enn de norske. Samtidig ser vi at mange fiskere flagger ut lineegningen til de baltiske land. Det er ikke lengre tilstrekkelig med lokale lineegnesentraler som har trukket mang en EØS-borger til fraflytningstruede kystsamfunn. Nei, med å spare noen tusenlapper ofrer man gladelig både klimaavtrykk og de lokale alternativene.

Er det egentlig dette vi ønsker?

Dersom vi ikke tar debatten, frykter jeg at vi ender opp med mange fiskevær som vil slite knallhardt med å holde på lokalbefolkningen. Å bo i bygder som i stadig større grad baserer seg på sesongarbeidere, er lite attraktivt for den yngre garde. De flinke flytter, og igjen blir vi sittende med tusseladdene og bygdeoriginalene.

Derfor tror jeg det er avgjørende at vi får en bred debatt om hvor vi egentlig vil – før det er for sent.

Hvis ikke er det trolig mange ressurspersoner som en vakker dag vil våkne opp som bygdeoriginalen i ei fraflytningsbygd. Dessverre er det dit vi er på vei. Og når motstanderne av deltakerloven stadig får flere gratispoeng, er det bare tidsspørsmål før hele loven er historie.

Da vil vi se at sentraliseringen av hele fiskerinæringen vil skyte fart i et tempo som vi aldri tidligere har opplevd.

På forsiden nå