×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis

Hvor mye løste næringssalter fra oppdrett tåler kysten?

Havforskningsinstituttet mener dagens virksomhet er akseptabel, men at kysten ikke vil tåle den oppskaleringen av oppdrett myndighetene ønsker seg.

Rent og klart, enn så lenge. Men den oppskalering norske myndigheter legger opp til, vil ifølge HI føre til overgjødsling av den norske kysten.  Foto: Erik Jenssen

HI-036823

Karin Kroon Boxaspen. Foto: HI

I lys av de siste ukers kraftige oppblomstring av giftalger i Nordland og Troms har vi fått mange spørsmål om effekten av utslipp av løste næringssalter fra fiskeoppdrett. Tåler kysten vår disse utslippene? Beregninger og måledata indikerer at med dagens produksjon av laks går dette bra, men at femdobling av produksjonen trolig vil skape overgjødslingsproblemer i de fleste områdene.

Når fisken spiser kommer det ut løste næringssalter i form av nitrogen og fosfor. Fra oppdrettslaks vet vi at det slippes ut om lag 5 kilo løst fosfor og 39 kilo nitrogen per tonn fisk som produseres (TEOTIL modellen). Ekstra fôrpellets blir i hovedsak spist av villfisk rundt anleggene, mens fiskeskit synker raskt og blir spist av dyr på bunnen. Planteplankton som også inkluderer giftalgene som har blomstret nå, er avhengige av sollys og lever derfor kun i de øverste meterne av sjøen. Dermed kan de bare nyttiggjøre seg det løste fosforet og nitrogenet, ikke fiskeskit eller ekstra fôrpellets.

vivian.husa@imr.no

Vivian Husa. Foto: HI

Mengde nitrogen avgjør
I Norge har vi naturlig ganske lite næringssalter i overflatevannet fra Lindenes og nordover kysten der fiskeproduksjonen i hovedsak foregår. Faktisk så lite at det i noen områder er vanskelig å dyrke blåskjell. Planteplankton er maten til blåskjellene. I Middelhavet er fosfor den ingrediensen i sjøvannet som fortest tar slutt slik at planteplanktonet ikke lenger kan vokse. I Norge har vi naturlig rikelig med fosfor, mens planktonet fort bruker opp nitrogenet i overflaten på våren og sommeren.

I dypvannet er det derimot rikelig med nitrogen. Når høstvindene kommer, fører det til at vannmassene snues om slik at vi kan få nytt næringsrikt vann opp til overflaten. Dermed er det nok næring til en ny algeblomstring. Det samme kan skje dersom vi har mye nordavind om våren og sommeren. Nordavinden trekker overflatevannet ut fra kysten og næringsrikt vann kommer opp for å «fylle opp» vannet som blåser vekk.

Derfor er det mengden løst nitrogen det hele handler om når vi ser på hva kystvannet kan tåle av utslipp fra fiskeoppdrett.

fig1_web

Figuren viser den beregnede effekten av utslipp av løst nitrogen på produksjonen av planteplankton basert på utslippsmengden i 2018. OSPAR (Oslo and Paris Conventions) har som mål å beskytte det marine miljø i det nord-østlige Atlanterhavet. Gjennom denne internasjonale konvensjonen er eutrofiering definert som 50 % økning i planteplanktonproduksjonen. De fleste områdene vil ha under 10 % økning i planteplanktonproduksjonen, mens noen få ligger over.

Fiskeoppdrett er den største kilden
Fiskeoppdrett er den største kilden til løste næringssalter i sjøen fra Rogaland og nordover kysten. Det slippes ut om lag 50 000 tonn løst nitrogen fra oppdrett årlig, men utslippene utgjør likevel bare en liten andel av de naturlige nitrogenstilførslene til kysten og det enorme lageret vi har av nitrogen i dypvannet.

Hvilken effekt utslippene har på konsentrasjonene av løste næringssalter og planteplankton er avhengig av hvor stort volum sjøvann de slippes ut i, men det påvirkes også av overflatestrømmens evne til å transportere og fortynne utslippene. Vi kan derfor gjøre beregninger av effekten ved å se på hva som skjer dersom alt det løste nitrogenet fra oppdrett brukes til planteplanktonproduksjon. Gjennomsnittlig ny algeproduksjon langs norskekysten er naturlig omlag 50 g C/m2/år (C = karbon = planktonalger) og vi har antatt at 1 del nitrogen produserer 5,7 deler karbon under primærproduksjonen.  

Ulik effekt langs kysten
Utslippene av næringssalt og effekten av disse er ulikt fordelt langs kysten. Områder med lav overflatestrøm og områder som er delvis innelukket har høyere risiko for effekter enn åpne kystområder. Havforskningsinstituttet har derfor i årets risikorapport, som publiseres de nærmeste ukene, valgt å sette en grense for hvor man bør følge nøye med på hva de ulike områdene tåler ved 20 % teoretisk økning (moderat risiko for eutrofiering). Denne type modellberegninger er selvfølgelig ikke eksakt vitenskap. Jo høyere utslippene er per sjøareal, jo vanskeligere er det å vurdere hvor mye et område tåler. Vi vet ikke akkurat hvor vippepunktet ligger, og risikoen må også ses i sammenheng med vannutskiftning og tilførsler fra andre kilder.

Det er derfor viktig med overvåkning av vannkvalitet i områder som har høy oppdrettsintensitet. Vurderingene i risikorapporten deler landet inn i 13 produksjonssoner i stedet for fylker. Produksjonsområde 3. Karmøy til Sotra har den høyeste fiskeproduksjonen per sjøareal og er derfor nær grensen for moderat risiko for eutrofiering. Heldigvis har det i dette området vært overvåkning av miljøkvalitet siden 2013, som viser at tilstanden for næringssalter og planteplankton likevel er svært god eller god.

I Norge har vi tidligere bare hatt overvåkning av miljøkvalitet i problemområdene i Skagerrak, men de siste syv årene har vi fått ett omfattende overvåkningsprogram. Økosystemovervåkningen i kystvann (ØKOKYST) undersøker en rekke stasjoner langs hele kysten. I Rogaland, Hordaland og i noen områder i Nordland (Nordfoldfjorden, Sagfjorden, Tysfjorden, Ofotfjorden, Øksfjorden og Sjona) finansierer oppdrettsnæringen overvåkning på et tett stasjonsnett. Alle stasjoner langs norskekysten som er undersøkt så langt har tilfredsstillende miljøkvalitet for næringssalt og planteplankton.

Dersom man ser for seg at alle andre miljøutfordringer, slik som lus og rømt fisk, blir løst og man femdobler dagens produksjon av fisk i Norge kan vi beregne hvordan effekten av de økte utslippene potensielt vil bli. Hvis vi øker produksjonen proporsjonalt i alle områder, ser man av figuren under at mange områder vil få betydelig økt risiko for eutrofiering. Indre områder og fjorder vil være mest utsatt for eutrofiering, mens bæreevnen på åpen kyst er bedre.

fig2

Figuren viser at mange områder vil få betydelig økt risiko for eutrofiering dersom produksjonen av biomasse femdobles. Indre områder og fjorder vil være mest utsatt for eutrofiering, mens bæreevnen på åpen kyst er bedre.

På forsiden nå