×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis

Kart fra 1539 kan skjule hemmelighet

Helt nye satelittbilder viser supersvermer av det blodrøde dyreplanktonet raudåte i havoverflaten utenfor norskekysten. Nå undersøker flere forskere om et kart fra 1539 skjuler svaret bak den enorme blomstringen.

Carta Marina, tegnet av den svenske presten Olaus Magnus og trykt i Venezia i 1539. Nye satelittmålinger viser de samme røde virvlene utenfor Lofoten som de som ble tegnet i 1539.  Foto: Illustrasjon: Olaus Magnus

Kysten, sokkelkanten og havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen er senter for de tradisjonelle fiskeriene som strekker seg fra Møre til Finnmark.

Fiskeriene og fangsten omfatter de store bestandene av torsk (skrei), hyse, sei, uer, blåkveite, sild, makrell, lodde og vågehval. Disse fiskeriene er grunnlaget for bosetningen langs kysten og Norge som nasjon. Lenge har man forsøkt å tilegne seg mer kunnskap om det yrende livet i havområdet.

satellitt

Satellittbilde som viser storskala virvelstrukturer (mesoscale eddies) fra våren 2018. (Foto: NEODAAS)

Godt bevart hemmelighet

Strukturene som vises utenfor Lofoten på det såkalte Carta Marina fra 1539, ligner på det forskere observerer med ny teknologi i dag. Det gamle kartet viser en stor virvel, og det samme viser de nye satellittbildene. Kanskje er disse virvlene essensielle for oppvekstsvilkårene til de store fiskeforekomstene i området utenfor Lofoten.

Føden til fiskeslagene i området er nemlig et fettrikt lite dyr på 2-3 millimeter, raudåta. Dyreplanktonet lever i Norskehavet på dyp ned til 2000 meter. I perioden mars, april og mai vandrer de opp til overflaten og beiter intenst på våroppblomstringen av alger. Raudåta blir da svært fettrik, opptil hele 70 prosent av vekta er rent fett. Dette gjør raudåta til en essensiell og energirik føde for fisken langs kysten.

raudåte

Raudåta er ikke større enn 2-3 millimeter, det gjør den ikke mindre attraktiv for kystfisken. (Foto: Malin Daase, UiT Norges Arktiske Universitet)

Supersvermene dukker opp

Raudåta overvintrer på store dyp, og beitingen på alger om våren har lenge vært kjent og beskrevet av forskere som Fridtjof Nansen, G.O. Sars og Johan Hjort.

Utbredelse, adferd og struktur i de øvre produktive 50 meter har derimot vært ukjent. Basert på satellittfjernmålinger har forskere i Tromsø nylig kartlagt at supersvermer av raudåte dekker et enormt areal på flere tusen kvadratkilometer fra Helgeland og nordover.

Nå forsøker vi å forstå strukturene til de enorme svermene, og hvor vidt det er fysiske eller biologiske faktorer som danner supersvermene.

Tokt i Lofoten kan gi svaret

For noen år siden målte vi oppdriften av den feite raudåta og fant at de var lettere enn sjøvann, altså har den en positiv oppdrift. Dette er jo et paradoks. Hvordan kan de svømme nedover fra 600 til 2000 meter når de er lettere enn sjøvann? Vi vet at de store virvlene transporterer vann nedover flere hundre meter.

Er det mulig at raudåta bruker de store virvlene som heis ned til de store dyp når de skal overvintre? Dette er blant annet interessefeltet til 25 marinbiologer som har reist på tokt utenfor Lofoten i en måned med forskningsfartøyet «Helmer Hansen», men det er ikke bare bare å finne svar når man befinner seg i et stort fartøy.

Når en bruker tradisjonelle havforskningsfartøy gjør støy, trykk bølger og lys at en påvirker både de fysiske og biologiske struktur i de øver 30 til 50 meter. Krill, raudåte, fiskelarver, ungfisk og større fisk viker unna slik at vi ikke har kunne kartlegge ressursene i disse vannlagene på en troverdig måte.

I 2018 gjorde Akvaplan-niva-teamet og UiT sine første studier av raudåtesvermer i overflaten via et lite fartøy uten mennesker i, Sailbuoy. For første gang kunne de studere finskala fordeling av raudåte i de øvre 20-30 meter, og se hvordan raudåta, fiskelarver og småfisk danner egne lag og stimer.

ekkolodd1

Ekkolodd som viser fordeling av raudåte som en hvit sverm i de øvre 0 til 30 meterene. Røde felt øverst er bobler som dannes ved storm og røde linje nederst er havbunnen. (Foto: Geir Pedersen, NORCE)

Selvgående fartøy

De selvgående fartøyene og instrumentene drives av solenergi, bølgekraft og vind, og er nesten helt lydløse. I motsetning til store forskningsfartøy som skremmer bort dyreplankton og fisk i overflatelagene kan man med de autonome fartøyene få mer realistiske målinger. De er utstyrt med kraftige men små ekkolodd som kan måle raudåte, fiskelarver, og pelagisk fisk. De har også noen ekkolodd som kan høre hvordan hval kommuniserer med hverandre, eller om det er ubåter i området. I tillegg er det instrumenter for å måle blant annet strøm, temperatur, saltholdighet og planteplankton.

I dette prosjektet vil vi studere fysiske og biologiske faktorer som påvirker dannelse av supersvermer, og strukturen i selve supersvermen. Vi skal måle og modellere strømsystemer, virveldannelse, og vanntransport både langs kysten og over sokkelkanten.

Virveldannelser skal studeres i detaljer, og hvordan dette fenomenet påvirker fordeling av næringsstoffer og biologiske prosesser knyttet til planteplanktonets dynamikk, stim og svermdannelse hos raudåte, samt transport av biologisk energi i økosystemet. Disse prosessene vil bli relatert til naturlige og antropogene (menneskeskapte) stressfaktorer.

Sailbouy med ekkolodd på dekk hos FF Helmer Hanssen. Foto Stig Falk-Petersen  Akvaplan-niva

Sailbouy med ekkolodd på dekk hos FF «Helmer Hanssen». (Foto: Stig Falk-Petersen, Akvaplan-niva)

Norsk-kinesisk samarbeid

Prosjektet «STRESSOR» er et av de største samarbeids prosjektene mellom norske og kinesiske forskningsmiljøer. Sør-Kina-havet og farvannene utenfor Nord-Norge er til en varierende grad påvirket av klimaendringer, forurensing fra de store byene, støy fra maritim trafikk og militær aktivitet. 

Det er fiskerier og fangst på mange nivåer i næringskjeden, og spørsmål rundt petroleumsaktivitet er tilstede til enhver tid. STRESSOR-prosjektet har nylig startet forskningen sin utenfor Lofoten, der halve forskerteamet er norske, og resten kinesiske. Neste år drar det samme teamet til Kina for å sammenligne funnene.

nye satelittbilder

Nye satelittbilder viser raudåte våren 2018 som dekker et enormt areal på flere tusen kvadrat kilometer fra Helgeland og nordover. (Foto: NEODAAS)

På forsiden nå