×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Lukkede oppdrettsanlegg: - den viktigste faktoren nevnes ikke

Debatt

– De aller fleste av disse store enhetene baserer seg på samme prinsippet som tidligere med åpne anlegg og direkte utslipp til omkringliggende vannmasser. Når både myndighetsapparatene og næringsaktørene selv flagger høyt at havbruksnæringen skal oppfylle bærekraftsmålene, vil vi med dette innlegget stille spørsmål om de involverer alle parametere, skriver Kystens tankesmie i dette leserinnlegget. Foto: Eivind Senneset/Havforskningsinstituttet

Nå i 2021 markeres det 50-årsjubileum for norsk fiskeoppdrett. Perioden har vist en eventyrlig utvikling. I pionerfasen – de første 20 årene med mer omfattende lovreguleringer – utviklet næringen seg uten motforestillinger. Selv om oppdrett nå møter mye motstand, stilles det store forventninger til havbruksnæringens videre utvikling. Alle politiske partier har programfestet viktige målsettinger for havbruket. De som erklærer seg mest optimistisk proklamerer en doblet produksjon/verdiskaping fram til 2030 og en femdobling fram til 2050 (10 års- og 30-årsperspektiv).

Som et ledd i denne utviklingsprosessen åpnet myndighetene for en egen konsesjonsordning i 2015 (utviklingskonsesjoner). Med denne ordningen ønsket myndighetene å lede havbruksnæringa i en retning som forbedret dens mulighet til å produsere de kvanta som utredningene pekte ut. Denne nye retningen implementerer større og betydelig mer kostbare oppdrettsenheter som etableres mer eksponert for vind og bølger, til dels offshorelokalisert. De aller fleste av disse store enhetene baserer seg på samme prinsippet som tidligere med åpne anlegg og direkte utslipp til omkringliggende vannmasser. Når både myndighetsapparatene og næringsaktørene selv flagger høyt at havbruksnæringen skal oppfylle bærekraftsmålene, vil vi med dette innlegget stille spørsmål om de involverer alle parametere? Blir retningen utviklingskonsesjonene drar havbruket mot en kostbar omvei når svært viktige bærekraftskriterier ikke blir tatt hensyn til?

Disse spørsmålene stilles med bakgrunn i vitenskapelig arbeid utført rundt fosfor sin betydning for alt liv på kloden vår. Fosfor har en sentral funksjon i alt arvestoff og dermed essensielt for både planter og dyr. Det utgjør en svært viktig bestanddel i kunstgjødsel og fôr. Også tilsatt i fôr til oppdrettsfisk er fosfor helt nødvendig for normal vekst og helse.
I Marokko og Vest-Sahara finner vi 75% av alt fosfor som kan utvinnes globalt. Den samlede kjente fosformengden som kan utvinnes rekker bare i verste fall i 50 år til, i beste fall 100 år varierende ut fra prognoser og den videre veksten i forbruksmønsteret vi ser i dag. Den store økningen i fiskeoppdrett de siste 10-årene, har økt behovet og forbruket av fosfor samtidig som dagens driftsmåte ikke gir rom for gjenbruk. Fisken utnytter omkring 30% av fosforet tilført i fôret til vekst. Resterende 70% går gjennom tarmen og ut som avføring (faeces) (Ytrestøyl et al., 2015). Fra åpne anlegg blir da dette spredd videre ut via kyststrømmen til verdenshavene. Slik spredning gjør fosforet umulig å gjenvinne. I 2015 ble den totale mengden tapt fosfor fra oppdrettsnæringen beregnet til 10.000 tonn pr.år (Ytrestøyl et al., 2015).
I prognosene som sentrale politikere bygger sine målsettinger på, fremkommer en årsproduksjon på 5 millioner tonn oppdrettsfisk i 2050 (opp fra 1,4 mill. i 2019). I utredningene som ligger bak denne veksten sies det ingenting om fosfor sin betydning og knapphet. I forhold til mange fagpersoners undersøkelser er det kort tid frem, kanskje bare rundt 20 år før verdens gruver går tom for utvinnbart fosfor. Hva gjør vi da?

Det sier seg selv. Gitt den tilgjengelige kjente kunnskap er vi nødt til å justere kursen snarest mulig. Justeringen innebærer en drift som gjenbruker mest mulig av fosforet. Fullt gjenbruk er kun mulig via lukket oppdrettsteknologi. Hvor fort næringen dreier sin driftsform fra åpne til lukkede anlegg, blir en viktig oppgave for kommende regjering. Hvordan det skal skje har med politikk å gjøre og det skal ikke vi mene noe om her. Det vi konstaterer er at EU synes å være kommet lenger når det gjelder å vurdere mangel av fosfor som en alvorlig trussel. EU har innført tiltak for å redusere høyt forbruk, sløsing og tap av fosfor (www.phosphorusplatform.eu).
Norge har ingen politikk på dette område. Noen av våre forskere ser imidlertid dette som et viktig fagfelt å skaffe seg mer kunnskap om. Bl.a har forskere i Nofima arbeidet med metode for å utvinne fosfor fra fiskebein som følger avskjæret i fiskeindustrien (Albrektsen 2017). Metoden er patentert og er et utmerket eksempel på at mye fosfor kan gjenvinnes såfremt industriaktører viderefører patentet kommersielt. Videre forskning i samme bane kreves etter hvert for å utvinne fosforet som går tapt fra gjødsel og fôr fra oppdrettsfiskens når lukket oppdrettsteknologi er kommet så langt at oppsamlet kvanta tillater industriell aktivitet fra utslippet.

Et sentralt mål vil innebære å intensivere forskning på metoder for gjenvinning av fosfor på alle områder der fosfor finnes tilført i ulike driftsformer og industrielle prosesser. Slik gjenbruk er bærekraftig og kan utsette og forhåpentligvis eliminere risikoen for at kloden går tom for dette viktige grunnstoffet. En fortsatt bærekraftig vekst innen havbruk krever at oppdrettsnæringen snarest mulig må inkluderes i denne viktige oppgaven.

På forsiden nå