×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis

Med hjertet på rett sted

Etter å ha bodd over det ganske land, falt det seg naturlig for Ellen Gregersen å vende tilbake til Finnmark. I en alder av 50, ble hun feskarkjærring. – Skal en fisker ha familie, så er han avhengig av ei som er hjemme, sier hun.

Ellen Gregersen fant sin feskarhøvding i Willy Brochmann for en god del år siden. Valget med å flytte til Havøysund var enkelt. Foto: Gunn-Kari Leiros

Trond Antonsen

trond@kystogfjord.no

Ellen skrev for fem år siden en mail og hilsen til oss i Kyst og Fjord som den dag i dag omtales i avisa som legendarisk. Da hadde avisa kommet ut i knappe to år og dette var en klar tilbakemelding som vi satte stor pris på:

«Tusen takk for et kjempeflott blad - det blir bare bedre og bedre. Bladet inneholder stoff fra hele Nord-Norge, verdens navle. Det handler om å bo å leve her - gubben og æ krangle om kæm som skal lese det først. Ikke minst finner man å lese om kvinnene langs kysten , noe som er undervurdert i de fleste sammenhenger. For selv i disse likestillingstider er det fortsatt kvinnene som er limet i feskarens heim. Så fortsett å skrive om oss. Artig er det også at dokker har levendegjort hvem som har fått nye båter osv. med bilder. Er også av dem som hadde mista troen på papiravisa . Men det viser seg at bare avisa er god nok.... Hold fram som nå - lykke til.

Hilsen feskarkjærring.

Ellen Gregersen, Havøysund»

Hun er en av dem, feskarkjærringene, og kan ikke understreke nok hvilken innsats kvinnfolkene gjør mens mannen er på havet.

- Hun (feskarkjærringa) er alfa og omega for ferskarfamilien. I dagens samfunn er jo foreldrene mye godt to om det meste. De deler på oppgavene. Feskarkjærringa har det helt annerledes. Feskaren har ikke tid og hun må ta seg av ungene. Han har et tungt arbeid som krever god kost. Hun skal dekke behovene mens han er i land, mens også når han er på havet. Hun må representere familien når han er borte, enten det er på foreldremøter på skolen eller kanskje i en bursdag hos bekjente. Hun må forholde seg til alt rundt omkring, sier Ellen og legger til at hun har ei i tankene når hun sier dette.

Med tre unger og en mann som er ute på snurrevadbåt er det en stri tørn. Da er det ikke lett å komme seg ut på kveldene heller.

At Ellen er opptatt at kvinners vel og ve er kanskje ikke så rart, utdannet jordmor som hun er.

- Joda feskarkjærringene må løftes fram. Jeg synes det er flott at det er mer likestilling i Norge i dag, men i feskarfamiliene passer den ikke inn. Kanskje høres det gammeldags ut, men sånn må det være. Fisket er sesongbetont og arbeidet er tungt. Det går derfor ikke an at alt skal være likestilt. Livet er ikke slik, sier Ellen. Som jordmor vet hun godt at når feskarkona skal føde og mannen er på fiske, så må hun klare dette selv. Man kan jo ikke stoppe fisket.

- Hvis feskaren skal ha familie, så trenger han ei skikkelig kjærring. Det er bare så synd at de ikke hylles like mye som mannen for den innsatsen de gjør, mener Ellen Gregersen.

På barndommens Måsøy har hun ikke bodd siden barneskolen. For ungdomskolen lå nettopp i Havøysund og veien ut til andre steder var mer naturlig enn å flytte tilbake til Måsøya. Hvor mange har ikke en lignende historie å fortelle.

Det ble både Vest- og Sørlandet underveis for hennes del.

Ellen Gregersen ble født i gjenreisningstida, en gang midt på 1950-tallet og er også opptatt av den skjebnen som Finnmark ble utsatt for.

 - Det er litt rart å tenke på at det ikke var snakk om krigen i min barndom. Tidsregningen var før eller etter evakueringen, men altså ikke snakk om krigen. Jeg har tenkt på det etter at jeg ble voksen. Alt det negative la folk bak seg og så framover. Jeg har sett dokumentarer på fjernsyn at dette gjør folk også under andre himmelstrøk når de har vært gjennom en svært tung tid.

Ellen Gregersen er medlem av det lokale historielaget og synes det er fint at så vidt mange er opptatt av historien. Laget legger ut gamle Måsøy-bilder på internett og engasjementet er stort, hvem som er på bildene, når og hvor de er tatt.

- Alt ble ødelagt og brent hjemme hos oss i krigens siste måneder og uker. Det eneste minnet som ble funnet uskadet, var en porselenskopp, sier hun.

Da familien hadde slektstreff en del år tilbake, gikk koppen fra hånd til hånd blant deltakerne. På den måten kunne hver og en kjenne på dette vesle familieklenodiet.

En slik brutal fortid ble resten av Norge stort sett forskånet for. Da er det ikke så rart egentlig at de som opplevde råskapen ikke ønsker å rippe opp i det.

Ellen Gregersen gleder i disse tider seg sammen med mange andre over at det går bra i fiskeriene. Fra 31. januar i fjor kunne fiskere i Måsøy kommune som driver i den minste flåten, søke om å få delta i fangst etter kongekrabbe innenfor det kvoteregulerte området. Dette hadde tidligere bare vært forbeholdt fiskere fra Nordkapp og østover.

- Det betyr veldig mye at vi nå får være med i denne fangsten. Det er få unge i fiskeriene i vår kommune og jeg tror dette kan friste flere, sier hun og legger til at hun var med gubben på krabben i fjor. Kvoten ble tatt opp på halvannen uke og betalingen var svært bra.

- Det er et lett fiske, ingen tvil om det.

På spørsmål om hva som ellers engasjerer henne, så er det forskjellig i nærmiljøet, men også kystens ve og vel.

- Jeg er aldeles ikke i fremste rekke, men jeg er opptatt av folk og hvordan de har det, sier hun.

- Folkene er det største med det å bo i Finnmark, så kommer naturen. Folk her har lite fasader. Da jeg jobber sørpå var det litt vanskelig. Mange sa en ting og mente noe annet. Jeg hadde en lederstilling i en periode og uttrykte meg klart, men jeg la aldeles ikke opp til noe drama. Jeg hadde en følelse at de så på meg som en russisk general. Selv om jeg kunne si «Du må gjøre det sånn», så ble det tatt for å være mye verre enn det var. Her skulle alle beskjeder pakkes inn. Vet du, de ble helt vettskremt, ler Ellen.

Returen til Finnmark gikk via jobb på Hammerfest sykehus, deretter til Honningsvåg hvor hun traff fiskarhøvdingen som hun kaller Willy (Brochmann).

- Jeg må si det, at Honningsvåg er den mest inkluderende plassen jeg kjenner til i Norge. Utrolig flotte folk også der.

I Havøysund er det en stor vennekrets der mange har det til felles, at ungene har blitt værende sørpå.

- Så endte jeg opp her i Havøysund. Jeg angrer ikke på å ha bodd søraførr. Jeg har nok likevel lengtet tilbake til Finnmark hele livet, uten egentlig kanskje å ha tenkt sånn på det. Da jeg reiste tilbake, falt likevel mye på plass for meg og jeg kan ikke tenke meg å flytte noe annet sted nå, så lenge det spinner liv, sier hun.

På forsiden nå