×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Ranet av vår kystkultur

Debatt

– Skal kystens folk få sine rettigheter tilbake, og gis mulighet til videre eksistens, må politikerne våre avvikle det kvotesystemet som har fått utvikle seg i strid med gjeldende lovverk, skriver kronikkforfatter Knut Vadla. Foto: Rune Kr. Ellingsen/Arkiv

Hva slags samfunn vil vi ha?
Eva Norlund skriver i Nationen 18.02.2021: «Slik kvotesystemet har fått utvikle seg, så er det i strid med deltakerlovens og havrettslovens formål om «å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene». Og i strid med at « de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge» som det heter i paragraf 2 i havressursloven.»

I Fiskeribladet 12.02.2021 siterer Nils Torsvik fra AP`s fiskeripolitiske talsperson Cecilie Myrseth: «Vi må forholde oss til den politikken som er iverksatt. Ikke alt kan gjøres på nytt. Vi må heller se på hva som ligger igjen, og hvordan vi vil løse det».

AP`s fiskeripolitikk
Dersom dette skal være APs lemfeldige framtidspolitikk, er det lite håp for vår kystkultur. Dette er en fundamental sak som gjelder hele vår kystbefolkning. Fisket er en særdeles viktig del av kystkulturen: levebrød, livsstil, rekreasjon etc. etc. Skal kystens folk få sine rettigheter tilbake, og gis mulighet til videre eksistens, må politikerne våre avvikle det
kvotesystemet som har fått utvikle seg i strid med gjeldende lovverk. Med et mer miljøvennlig fiske vil vi kunne ta på land langt, langt mer
fisk enn vi gjør i dag, skaffe tusenvis av arbeidsplasser på sjø og land, og få «lys i husan».

FN-rapport
I en sulten verden, hvor folketallet har økt kolossalt, er det om å gjøre å fremme en miljøvennlig forvaltning av havet og dets ressurser. Dette er ei global sak. Det må tas sikte på avvikling av alt trålfiske. Jeg viser til FN-rapporten fra 2008: «IN DEAD WATER» som konkluderer med at trål er mer destruktivt enn alle andre fiskeredskaper til sammen.

Største ran i Norgeshistoria
Systemet med kjøp og salg av kvoter som har fått utvikle seg i Norge, er et regelrett ran, som har medført at en håndfull trålrederer har fått frie hender til å tilrane seg storparten av norsk fisk, berike seg på fellesskapets ressurser og fordyre fisken kolossalt for forbruker (for hvem skulle det ellers være som finansierer kvotekjøpene til
stortrålerne, enn de som kjøper fisken?) Trålfiske er dessuten i seg selv en svært dyr og s æ r d e l e s lite miljøvennlig måte å fange fisk på, blant annet med unødig store utslipp av CO2 i forhold til sjarkfiske. Det medfører også at dyre kvoter stenger veien for kapitalløs ungdom.

Overvåking og kontroll
Når dette systemet nå flytter ned til sjarkflåten, og fiskerimyndighetene krever kontinuerleg overvåking og kontroll av fiskerne på hver minste sjark dag og natt, på sjø og på land, sier det seg selv at dagene til den frie fiskeren er talte. All fisk vil om kort tid være samlet hos en fåtallig priviligert adel.

Taperne er hele folket
Kystens folk vil sitte igjen og skue ut over et forbudt hav. Her er det ett å gjøre, politikerne må vise seg voksne og rettskafne.Sjarken må vøre flaggskipet i norsk fiskeri; og fisket organisert etter mønster av «åpen gruppe», til trivsel og næring for folket. Når det er sluppet dit det er i dag , må myndighetene løse inn igjen kvotene, for så å ta styringa med gratis utlån av kvoter. Bedre kan det ikke komme til nytte for eierne, som er det norske folk.

På forsiden nå