×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

– Ressursavgift i fiskeriene. Hva kan Island lære oss?

Debatt

– Basert på erfaringene fra Island, bør tiltakene over tid kunne stimulere til investeringer i den norske landbaserte fiskeindustrien, forbedre den samfunnsøkonomiske verdiskapingen for landet og gi et par tusen industriarbeiderplasser langs norskekysten, skriver artikkelforfatteren i denne kronikken. Foto: Arkiv

Fiskeressursene tilhører folket i fellesskap både i Norge og i Island. Men hva får fellesskapet igjen? Vi kan kanskje lære noe av Island som har innført to viktige reguleringer som sørger for at mest mulig verdiskapingen av fisken -i tillegg til fiskerne, kommer hele folket til gode.
1. Kvotetrekk på eksport av uferdig bearbeidet fisk ble vedtatt som en lov fullmakt på Island i 2006. Loven gav fiskeriministeren fullmakt til å belaste kvotetrekk på opptil 20% på torsk og hyse og 15% på andre arter av fangster som blir eksportert uferdig bearbeidet (Lov no. 116/2006. 11,7).
Denne lov fullmakten har i praksis ikke vært anvendt på mange år fordi islendingene følger lojalt opp oppfordringen om å produsere hjemme på Island når «riset bak speilet» er kvotetrekk. Dette er akseptert av den islandske fiskerinæringen som ikke lengre eksporterer uforedlet frossenfisk slik vi gjør i stor stil fra Norge.
Som fra Norge, eksporterer Island kun noe ubearbeidet fersk sløyd fisk iset i konteinere umiddelbart etter landing. Denne eksporten begrenses med å belaste kvotene med 88 prosent av vekta til konteineren (fisk + is + vann), selv om fiskemengden er betydelig mindre – i Norge 60 prosent, for ikke å legge for stort press på fisken. Reguleringen gjør det derved mer lønnsomt for rederiene å legge mer lokalt arbeid i sortering og pakking av ferskfisken i mindre eksportkasser til høyere priser som inneholder 88 prosent fisk (20/23 kg).
2. Ressursavgift belastes i tillegg fiskelandingene. Dette kan sees på som en kompensasjon for at kvotene til havfiskeflåten er konsentrert på få selskaper i Island. De 25 største fiskeriselskapene på Island kontrollerte hele 76 prosent av kvoteverdiene i 2013.
Disse selskapene driver dessuten hele produksjonskjeden fra fiske og foredling til internasjonal markedsføring. Ressursavgiften tilsvarte 6 prosent av fangstverdien eller 3,5 prosent av eksportverdien (Gunnlaugsson et al. 2018). Siden 2015 har et teknisk utvalg beregnet avgiften per kilo kvote for hvert fiskeslag etter rederienes fortjenestemargin. Fiskernes lønnsandel av fangstverdiene er ikke avgiftsbelastet. Det er også gitt bunnfradrag for kystflåten for å skjerme den og de mindre kystsamfunn. I og med at de islandske selskapene er vertikalt integrert i produksjon og markedsføring, er også noe av avgiften pålagt foredlingsleddet. Men likevel er det lønnsomt for selskapene å ta ut sin verdiskaping på foredlingsleddet og mindre økonomisk interessant å eksportere uforedlet fisk direkte fra flåten.
Anvendt på norsk fiske, ville en slik 6 prosent ressursavgift utgjøre 1,2 milliarder kroner av en førstehåndsomsetning på 20 milliarder kroner (2018), tilsvarende 39 prosent av en beregnet ressursrente i på 3,1 milliarder kroner. https://www.kystenstankesmie.no/hvem-stikker-av-med-ressursrenta-i-fiskeriene/ . Denne delen av ressursrenta overlater vi i vårt rike oljeland til et fåtall rederier i havfiskeflåten.
Begge tiltakene er innført innenfor rammen av gjeldene EØS-avtale som ikke berører fangstreguleringer i flåten. Det bør derfor være et godt alternativ å innarbeide begge de islandske reguleringsmetodene i norsk fiskeriforvaltning. Ressursavgift kan for eksempel teknisk beregnes etter faktisk kalkulert ressursrente etterskuddsvis (bruttoproduktmargin) i hvert enkelt havfiskeselskap som delvis gjøres innen norsk olje og vannkraft. Dette kan gjennomføres i forbindelse med skatte- eller momsoppgjøret, hvor ressursavgiften beregnes av fartøyselskapets inntekter som overstiger norsk normalavkastning av kapital og gjennomsnittslønn. Ressursavgiften kan deretter fordeles og settes inn i næringsutviklingsfond i de kommunene hvor fiskefartøyene har sitt registreringsnummer til glede for hele befolkningen i de fiskeriavhengige regionene.
Slike tiltak vil kunne redusere råstoffkostnadene i fiskeindustrien fordi havfiskeflåten vil få kvotetrekk om eierne eksporterer ubearbeidet fisk direkte til utlandet og øket ressursavgift om de foredler om bord direkte for eksport. Basert på erfaringene fra Island, bør tiltakene over tid kunne stimulere til investeringer i den norske landbaserte fiskeindustrien, forbedre den samfunnsøkonomiske verdiskapingen for landet og gi et par tusen industriarbeiderplasser langs norskekysten. 

På forsiden nå