×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Senja: størst på fisk - svak på fiskeripolitikk

Debatt

– Senja kommune har forlatt et forskningsbasert, distriktfremmende samarbeid i fiskeripolitiske spørsmål, skriver Ina Gravem Johansen i denne kronikken. Gravem Johansen er kommentarjournalist og fast spaltist i Folkebladet. Bildet er fra Nergård sitt anlegg i Senjahopen. Foto: Erik Jenssen/Arkiv

Senja kommune har forlatt et forskningsbasert, distriktfremmende samarbeid i fiskeripolitiske spørsmål. På bakgrunn av feile fakta, mener fiskeriprofessoren som tror det skjedde fordi politikerne lyttet mer til næringslobbyister enn fagfolk.

Kommunen bygger merkevare som Norges største sjømatkommune. Ikke småtteri. Det er heller ikke det politiske ansvaret som følger med. Havbruksforvaltning er en komplisert øvelse der interesser står mot hverandre. Noen næringer er så kapitalsterke at de kan ta alle midler i bruk for å påvirke. Det krever kunnskap og et stødig ideologisk fotfeste når politiske føringer skal legges, ellers blir distriktspolitikk ofret på et grenseløst grådig alter av privat og internasjonal profitt.

Sjarkfiskerflåten trenger tilgang på kvoter og leveringsmuligheter. Oppdrett i åpne anlegg truer andre arter og næringer gjennom forurensinger, rømninger og lus. Løsningen er et politisk krav om lukkede anlegg. Trålerne må reguleres i forhold til leveringsplikt og dumping av fisk. Landindustrien trenger helårs ressurstilgang for stabile arbeidsplasser og lokal foredling av råvarer.

6. Ina Gravem Johansen. Foto Aliona Pazdniakova

Kommentarjournalist Ina Gravem Johansen. Foto: Aliona Pozdniakova

Politikerne skal sikre langsiktig forsvarlighet foran kortsiktig rovdrift. Derfor var det et ekstremt viktig prosjekt sjømatkommunene Senja, Båtsfjord, Lebesby, Hammerfest, Skjervøy og Vestvågøy gikk sammen om med Nofima, som er et ledende forskningsorgan innen akvakultur, fiskerinæring og matindustri.

Ordførerne som inngikk i prosjektgruppa skulle holde en lav profil for å skjerme seg fra de sterke lobbyistene i næringene. Målet var en kunnskapsbasert, felles satsning som på sikt fremmer kommunenes sysselsetning i distriktene samt forsvarlig sjømatdrift. Flott!

For alle kystkommunene i nord er opptatt av distriktspolitikk. Arbeidsplasser og lokal verdiskapning. Trodde vi, inntil det gikk av en bombe om at den største sjømatkommunen Senja hopper av det felles oppropet om å øke lokal leveringsplikt fra trålerflåten. Et forslag som i praksis ville betydd at mer fisk faktisk kom lokalbefolkningen til gode gjennom arbeidsplasser og levende kystsamfunn. At lokale råvarer tilbys norske forbrukere.

Alternativt auksjoneres frossen fisk til et globalt marked. Da er det bare trålerfirmaet som tjener på vår felles naturressurs mens vi spiser fisk fra Stillehavet til middag. Vår fisk spises i Kina, selv om det siste havet og kloden trenger er unødvendig frakting av varer.

Men nei. Senja kommunestyre utsatte hele problematikken gjennom en tåke-visjon om enda en politisk utredning. Når de hadde selveste Nofima på laget. Forskningsorganet som kan anses som både rektor, dommer og kunnskapskilden sjøl.

I tillegg hadde Senja-ordføreren direkte involvert lokale næringsaktører i prosessen,- stikk i strid med intensjonen om en nøytral saksgang.
Debatten om leveringsplikt som distriktsfremmende politikk er langt fra ny. Det nye er initiativet som kunne medført et felles forskningsbasert og tverrkommunalt vedtak. Et banebrytende fellesløft som ville gitt optimisme og mer stabil landfiskeindustri langs kystsamfunnene i nord.

Senjas vedtak er utrolig. Eller egentlig ikke, ifølge fiskeriprofessor Torbjørn Trondsen. Han uttaler til Folkebladet at det virker som om Senjapolitikerne har latt seg skremme av Nergård-sjefens utspill der det trues med å flytte driften fra kommunen om det vedtas mer leveringsplikt. Samtidig klargjør fiskeriprofessoren at trålerkvotene tildeles med et ansvar om å styrke produksjonsgrunnlaget for landindustrien. Trondsen sier rett ut at Nergård totalt svikter dette ansvaret: «-Hvis politikerne i Senja ikke er opptatt av at mer trålfisk skal landes på Senja, er det bare for andre kommuner å melde seg. Det er helt uproblematisk å flytte kvotene.»

Dermed er sjansen for at deler av Nergård-driften flyttes, faktisk større med Senjas vedtak. Kommunen har valgt å lytte til lobbyisme fra industrien, istedenfor å inngå i et langsiktig prosjekt kvalitetsstemplet av fagfolk. Det er et svik mot den distriktspolitiske målsetningen om satsning på arbeidsplasser, bosetning og økonomisk gevinst av fisken for kystsamfunnene. Det virker absurd at en ordfører fra Sp forlot dette prosjektet, kommunestyrets vedtak vitner om kunnskapsløshet rundt fiskeripolitikk generelt.

Når Tom-Rune Eliseussen forsvarer det hele med at han tror Nerdård har framtidige intensjoner om å oppfylle sine leveringsforpliktelser, fremstår han mer som ansatt i fiskeribedriftens markedsavdeling enn som ansvarlig ordfører.

En del politikere opplever lovverket som regulerer fiskerinæringa som komplisert. Men om man flagger seg som Norges største sjømatkommune er man pukka nødt å lese seg opp. Alternativt kunne de lyttet til Herbjørg Valvåg (SV) sitt innspill, hun besitter kompetanse rundt systemet og lovene. Hvis problemet er lav tillit til politikerkolleger må de folkevalgte hente kunnskap hos nøytrale fagfolk og forskere.

Nofima for eksempel. Dem skal man lytte til når en stødig fiskeripolitikk skal stakes ut.

På forsiden nå