×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Store økonomiske krefter – ikke bare i Samherji?

Debatt

– Vi som fikk drifte sjøen i et par tiår fiskeripolitikken i vårt land handlet om å ta vare på fiskerne og arbeidsplassene i kystsamfunnene, hadde den gang større respekt for bølgehøyde og svart hav enn for «store økonomiske» krefter. Men så endret alt seg, skriver Steinar Friis i dette leserinnlegget. Foto: Arkiv

«Når store økonomiske krefter entrer det norske kvotemarkedet». Et problem styreleder og daglig leder i Fiskarlaget Nord setter søkelyset på i et innspill til bladet Kyst og Fjord.
«Vi rokker ved grunnprinsippene, for reguleringen av adgangen til norske fiskekvoter har til hensikt å forhindre at større økonomiske interesser enn det fiskeren representerer kommer inn og overtar næringen» skriver man i artikkelen. Her kommer det vel an på hvilken fisker det er snakk om, hvor han bor og hvor han ror  og om båten er liten eller stor.

Vi som fikk drifte sjøen i et par tiår fiskeripolitikken i vårt land handlet om å ta vare på fiskerne og arbeidsplassene i kystsamfunnene, hadde den gang større respekt for bølgehøyde og svart hav enn for «store økonomiske» krefter. Men så endret alt seg. I 1989 -90 opplevde vi det mange kalte torskekrise. Heretter skulle det handle det om å ta vare på torskebestanden, og vi fiskere ble utfordret til å ta et tak i den sammenheng. I så måte måtte kapasitet og innsatsfaktor i fisket reduseres betydelig.

Torskefisket ble regulert, med den konsekvens at det i 1990 ble innført fartøykvoter. For kystflåten var disse basert på hvor mye torsk det enkelte fartøy i sin lengdegruppe hadde levert de tre siste årene før 1990. Dette skapte fort et dramatisk klasseskille mellom oss fiskere. Tre fire tusen av oss som fisket «for lite torsk» mistet over natten retten til å fiske på samme måte som de som fikk tildelt en rettighet/kvote som et privilegium. Dette smålige opplegget var ikke lagt frem for Stortinget. Et Storting som skal ivareta fellesskapets interesser våget, den gang som i dag, ikke å utfordre eliten i Fiskarlaget. Slik sett ble ikke konsekvensene av inngrepet behandlet der før det hele ble iverksatt.

Norges Fiskarlag og fiskeribyråkratiet bidro derfor omtrent alene til at vi fortsatt har et A- og et B-lag blant Norske fiskere. Det vi i dag kaller lukket gruppe og åpen gruppe. Dansen rundt gullkalven var i gang. Kvotene i lukket gruppe fikk en pris i markedet allerede fra første dag. En pris som vi mildt sagt vet har vokst betydelig, og en pris som Fiskarlaget Nord, i seneste laget etter undertegnedes skjønn, i en nært beslektet sammenheng nå ser på som et grunnleggende problem.

Kanskje et apropos til det:
Det var en gang på et representantskapsmøte i Norges Råfisklag at en ung staselig gutt ba om ordet, og fra talerstolen sa han følgende, adressert til Fiskeriministeren som var til stede der:
«Nu har dåkker gjort dæ sånn at dæ ikkje går an førr oss som e ung å komme seg inn i denne næringa lenger. Kvotan e blitt så dyr at mainn må ha både ho mamma og han pappa i ryggen vesst mainn vil kjøpe seg en båt å begynn å driv feske».
Fiskeriministeren ba om ordet og svarte:
«Gode mann. Jeg har forståelse for ditt problem, men sannheten er at det hverken er
ministeren eller annen myndighet som fastsetter kvoteprisene her til lands.
Det er det ene og alene dere fiskere som gjør»

Fiskeriministeren sa det som sant er. Imens har vi priset rettigheter og kvoter så himmelhøyt at vi ekskluderer de fleste av oss fra å besøke kvotebutikken. I dag representerer denne gutten et større og større fellesskap. Et fellesskap prisgitt av at store økonomiske krefter beveger seg bort fra begreper som solidartiet og samfunnsbygging. Et fellesskap prisgitt at store businessfokuserte økonomiske krefter, som lite bryr seg om at fiskeri og fiskerinæring i generasjoner har vært og fortsatt må være en bærebjelke i våre kystsamfunn, overtar mer og mer av kvoter og fiskerettigheter.

Fiskarlaget Nord har rett i at det islandske selskapet Samherji representerer en større økonomisk interesse. Ja så stor, at Samherji som det skrives, i dag kan overby enhver norsk fisker i kampen om kvoterettigheter. Med andre ord foreløpig mye større enn det en norsk pengesterk litt grådig reder på kvotebutikken representerer. I hvert fall større enn det undertegnede og noen småfiskere her i Flakstad representerer.  Det siste må være en vits) Imidlertid er det vel slik at både den ene og den andre ønsker å profitere på fellesskapets torskerettigheter.

Torskerettigheter våre politiske myndigheter for tiden har null kontroll på. Torskerettigheter hvis skjebne ene og alene i dag ligger hos små og store norske redere. Torskerettigheter de samme rederne står fritt til å selge hvor de vil, og som de når nasjonalt marked krymper kanskje får lyst til å selge til Samherji. Vi som fikk med oss en del av livet før marked, business og materiell muskelbygging nærmest ble pensum i skolen, og blant annet rammet vår fiskerinæring, har lenge ytret oss mot kjøp og salg av kvoter og faren for «større økonomiske krefter» i dette spillet.

Norges Kystfiskarlag, som ble stiftet for vel tretti år siden etter en trang fødsel i Norges Fiskarlag, har i alle år motarbeidet denne utviklingen. Vi fikk «så hatten passet», for vårt påfunn og for å være stor i kjeften den gang. Dessverre får vi det delvis enda fra våre kolleger der i gården. Det er bra at Fiskarlaget Nord i likhet med Kystfiskarlaget er litt stor i kjeften, og tar tak i at krefter i næringen, ikke minst Fiskebåt, mer og mer distanserer seg fra Havressursloven og samfunnsansvaret. Hvor vi ikke vil, og hva vi vil unngå i norsk fiskerinæring, må derfor begge organisasjonene fortsette å formidle til folk og myndigheter.

Men, som Fiskarlaget Nord i sitt budskap tydelig påpeker: 
Vi er stadig på veg mot noe som utvikler seg fra galt til verre. Og det verste av alt. Har vi ikke forbud mot kjøp og salg av fiskekvoter her til lands?

På forsiden nå