×
Nyheter Debatt Kystfolk Langs kysten E-avis Rubrikk

Sydishavets tragiske Såpeopera

Vi mener

I 60 år brakte hvalfangsten eventyrlige summer hjem til Norge. Men eventyret tok knekken på det meste av hval. Det tok flere tiår før man igjen kunne oppleve hvalblåsten fra den gigantiske blåhvalen som dannet grunnlag for slaktingen. Foto: Hvalfangstmuseet

Anders Jahre, Unilever og japansk matauk. Forfatter Aslak Berge har i boken «Den siste olje» fanget opp den dramatiske historien som tok knekken på hvalbestandene og skapte flere søkkrike familiedynastier som den dag i dag nyter godt av den brutale nedslaktingen – som ikke stanset før profitten var borte. Men da var også hvalen borte. Nedslaktet med industriell presisjon. 

den siste olje

Den Siste olje som er på nærmere 280 sider, fortjener å bli lest både fordi historien i seg selv er god, men også fordi den i klartekst forteller hva mennesket kan klare å oppnå i møtet med en sårbar natur, bare pengebegjæret er stort nok.

Det skulle gå flere tiår før man igjen begynte å se hvalblåsten fra den gigantiske blåhvalen som til alle tider hadde mesket seg av de enorme krillmengdene i Antarktis.

Bestanden som en gang var så stor at ingen trodde det var mulig å utrydde den fra de veldige havområdene. Den uendelige rikdommen var nærmest opplest og vedtatt da de første norske hvalfangerne på begynnelsen av 1900-tallet reiste til den andre siden av kloden. Men med stadig større fartøy, bedre teknologi og til slutt med helikoptre i lufta, klarte de det som skulle være umulig. Nemlig å drepe ned det aller meste. Etter 60 års intensiv fangst var det slutt. Men for hvalfangstselskapene var det likevel ingen katastrofe. Hvalens endelikt kom nemlig i en periode da en gryende ny oljenæring tok form. Nå kunne de bytte ut den siste hvaloljen med tungolje fra gulfen.

Aslak Berge har skrevet en viktig bok om en lite ærefull del av norsk sjøfartshistorie. Historien handler like mye om hvor langt man er villige til å strekke seg, bare profitten er til stede.

Drevet fram av en stadig større etterspørsel av olje fra såpeprodusenter på begge sider av Atlanterhavet, fant hvalfangstmiljøet i Sandefjord sitt Klondyke på Sørishavets stormfulle banker. I løpet av siste del av 1800-tallet hadde man opparbeidet seg en solid jakterfaring langs Finnmarkskysten. Med Svein Foyns utvikling av granatharpunen ble hvalfangst med ett noe mer enn en livsfarlig jakt fra åpne båter. Man kunne jakte fra store dampdrevne skip. Og man gjorde det i stor skala. Helt til hvalbestanden nærmest forsvant fra Barentshavet. Da var tiden moden for et nytt sceneskifte.

Etterspørselen etter olje var på ingen måter over. Gjennom tunge reklamekampanjer hadde Såpeindustrien skapt et marked som skrek etter stadig mer olje - til produksjon av forbrukervennlige såpestykker så vel som sjampo. Ved siden av palmeolje, var hvaloljen som skapt til formålet. Dermed lot ikke hvalfangstmiljøene i Sandefjord og Tønsberg muligheten gå fra seg da stadig flere Antarktisk-ekspedisjoner kunne melde om et eventyrlig liv i havområdene der sør.

Med base på Sør-Georgia ble flere norske hvalfangstsamfunn bygd opp, små «fiskevær» som til sammen besto av flere tusen norske sesongarbeidere.

Disse var likevel ikke tilstrekkelig. Drevet av jakten på eventyrlige gevinster, utviklet man store hvalkokerier som etter hvert ble legendariske i sin samtid og som spilte en så stor rolle for den unge norske nasjonen at hvalfangsten var førstesidestoff i riksavisene. 

Med norske redere som Anders Jahre, Lars Christensen og Erling Dekke Næss i front, skapte man et pelagisk hvalfangsteventyr som både gjorde nasjonen stolt, og som krevde stadig større områder. Man hadde fått en flåte som kunne følge hvalens vandring både langs Afrika-kysten så vel som Sør-Amerika. Og man gjorde det – helt til fortjenesten til slutt var så liten at man så vidt oppnådde balanse i regnskapet. Da overlot man til Japan og Sovjet å rake ut de siste glørne fra det som hadde vært et finansielt eventyr uten sidestykke i norsk historie.

aslak berge

Forfatter Aslak Berge har skrevet en bok som er verdt å lese for alle som er interessert i forvaltning av ressursene.

Gjennom «Den siste Olje» som er utgitt av forfatterens eget forlag Octavian Forlag, klarer Aslak Berge å skape et fattelig og lettlest drama rund den viktige delen av norsk kysthistorie. Nå kunne forlaget gjerne tatt en ekstra korrekturrunde før boken gikk i trykken. Men en og annen slagfeil ødelegger likevel ikke leseropplevelsen. Dette en bok som fortjener å bli lest. Både fordi historien i seg selv er god, men også fordi den i klartekst forteller hva mennesket kan klare å oppnå i møtet med en sårbar natur, bare pengebegjæret er stort nok.

Derfor bør «Den siste olje» leses av alle som er opptatt av livsgrunnlaget som skal brødfø kystens befolkning i framtiden. Den gir svaret på hvorfor det er avgjørende med en streng regulering av ressursene som hentes opp fra havet.

På forsiden nå