Øystein Rysst

I «klippfiskbyen» på Nord-Møre var det nemlig ved to skipsverft at det aller meste av den moderne norske hekktrålerflåten, og da spesielt ferskfisktrålere, ble konstruert og bygget i årene fra 1965 og frem til tidlig på 1980-tallet.

Seriebygging

De to skipsverftene Storvik Mek. Verksted og litt senere Sterkoder Mek. Verksted, bygde i løpet av 15 år tilsammen 82 hekktrålere, fordelt på 43 fra Storvik og 39 fra Sterkoder. Her er det altså snakk om en seriebygging av slike trålere. Dette gastor aktivitet, know-how, mange arbeidsplasser og ringvirkninger for hele Nord-Møre. De fleste hekktrålerne ble levert til havfiskerederier og fiskebåtredere i Nord-Norge og på Vestlandet, men noen også utenlands, til Island, Færøyene, Irland og Canada.

Tråleren Sortland fra Sterkoder ble levert til Vesterålen Havfiskeselskap a/s, Melbu, høsten 1975. Senere eid av A/S Havfisk på samme sted. Kondemnert og hugget i 2006.

Startet ved Storvik

Det var ved Storvik Mek. Verksted, grunnlagt 1876, det hele startet i mai 1965 med overleveringen av den aller første hekktråleren bygget i Kristiansund. N. Den 47 meter lange kombinerte ferskfisk/frysetråleren «Røeggen» til reder og skipper Olav Røeggen, bosatt i Hammerfest (opprinnelig fra Kristiansund). Storvik var i sin tid et av de viktigste skipsverftene mellom Bergen og Trondheim, og var sentralt i industrialiseringen av Nordmøre/Romsdal, også som leverandør av dampmaskiner, diverse maskineri, kjeler og lignende. Skipsbyggingen på Storvik begynte med sundbåten «Presto» i 1906. Damptråleren «Borgenes» som lenge lå i Kristiansund med tanke på restaurering, men som nå er hugget, ble ombygd fra krigsskip til fisketråler på Storvik i 1947.

«Jergul» av Sterkoder-typen, 46 meter lang, bygd 1972, ble som den siste av de ni såkalte Findustrålerne, tatt ut av fiske for noen få år siden. Den tilhørte på slutten det Røkke-eide Aker, senere Havfisk - rederiet.

Fra naboverftet Sterkoder Mek Verksted var første hekktrålerleveranse i 1968 med M/Tr. «Nord-Rollnes» til rederiet Ytre Rolløya i Ibestad. Sterkoder tok utgangspunkt i det gamle Bjørnehougens verft og drev betydelig motorproduksjon og reparasjon i tillegg til skipsbygging, blant annet med egen «Sterkoder»-motor.

Ledende i Norge

Etter hvert fulgte så tråler på tråler fra beddingene hos Storvik og Sterkoder. Og Storvik bygde de fleste. Verftet ble i denne perioden pionerbedrift og sammen med Sterkoder et av de ledende verft for bygging av trålere i Norge. Den såkalte Storvik-tråleren ble etter hvert et begrep i fiskeri-Norge. Den siste tråler-leveransen fra Storvik til Nord-Norge var M/Tr «Kågtind». Den eies i dag av Nergård Havfiske a/s, men ble i 1980 levert som M/Tr «Anny Kræmer» av Tromsø.

Først i Bergen

Det var likevel ikke i Kristiansund den norske hekktrålerhistorien begynte aller først. Det var i Bergen i 1961, ved Bergens Mek Verksteder, avdeling Laksevåg. Her ble prototypen på en 150 fots norsktilpasset større ferskfisk-hekktråler «født» etter grundige studier av utenlandske fabrikk-hekktrålere. Fødselshjelper til den mer tilpassede mindre norske typen var ingeniør og direktør ved Laksevåg-avdelingen hos BMV, Sverre Møller. Han konstruerte den første, en 46 meter lang hekktråler som fikk navnet «Hekktin» og levert til rederiet A/S Melbutrål, Melbu i Vesterålen i april 1961. Året etter fulgte så et søsterskip, dog med en del forandringer etter erfaringene med «Hekktind», bygget for BMV,s egen regning og risiko og fikk navnet «Vågtind». Senere ble også denne kjøpt av A/S Melbutrål. Disse to første ble benevnt som større norske hekktrålere fordi det fantes på den tid allerede to små såkalte «lommehekktrålere», nemlig «Hessagutt» og «Hessatrål» fra Ålesund, bygd ved Aukra Bruk rundt 1960. «Hekktind» og «Vågtind» ble tatt ut av fiske i 1982/83 og opphugget i Stokksund på 1990- tallet.

Sterkoder ble et begrep, da trålerflåten ble bygd opp. Til sammen bygde verftet 39 hekktrålere.

Ulønnsomme i drift

De to BMV-bygde hekktrålerne var teknisk sett bra båter, men økonomisk må vi vel kunne si ikke så særlig vellykkede. De var for store i bruttotonnasje og kunne derfor - i følge regelverket, ikke fiske inn til fire nautiske mil av kysten. De to første lofottrålerne (fra 1963) «Lofottrål 1» og «Lofottrål 2» på 190 fot var den gang både for store i bruttotonnasje og også rent fysisk. Det samme gjalt for Harstad-trålerne «Hans Egede» og «Kr.Tønder» på hele 220 fot.

Det var altså frem til 1963/64 i Norge bygget noen få ferskfisk-hekktrålere, men ingen av dem kunne sies å være særlig vellykkede av hensyn til økonomisk drift.

Storvik-tråleren

Høsten 1963 var den spede begynnelsen på det som skulle vise seg å bli et industrielt eventyr i Kristiansund. Da innledet to personer, trålskipper Olaf Røeggen og skipsingeniør Alfred Bech ved Storvik et nært samarbeid som resulterte i utvikling og bygging av den første vellykkede norske ferskfisk-hekktråler, allerede da også med frysemuligheter. Røeggen hadde lang erfaring med tråling. Han begynte på slutten av 1950-tallet å interessere seg for ideene og eksperimentere med hekktråling. Med denne kunnskapsmessige ballast var det at Røeggen kom til Storvik. Siden Røeggen var fra byen, og Storvik Mek i 1960 hadde startet opp med skipsbygging igjen etter krigen, var det naturlig for ham å henvende seg til dette verkstedet for å utvikle en ny type hekktråler. Målet var å få bygget en slik tråler. Disponent ved verftet dengang, John Storvik, tok utfordringen. Koblingen mellom Røeggen og Bech var dermed etablert. Alfred Bech var i 1963 nyansatt skipsingeniør med erfaring i å konstruere mindre skip fra et dansk skipsverft, da særlig fiskebåter og de såkalte «paragrafbåter», størst mulig skip - minst mulig brutto-registertonn (rommål) og tilhørende stabilitetsberegninger. To kriterier som skulle vise seg å bli helt avgjørende for det nye trålerprosjektet.

Harde krav

Røeggen hadde utformet seks hovedkrav som måtte utfylles: Fartøyet skulle være minimum 150 fot langt, trålgiret skulle kunne ligge i en lengde på tråldekket, bruttotonnasje under 300, (betingelsen for å kunne fiske inntil fire nautiske mil av land), videre størst mulig lasterom, med plass til minimum 150 tonn fersk fisk iset i kasser. Fartøyet måtte minst kunne gjøre 12 knops fart og med bekvemmeligheter for 22 mann og enkel behandling av bruk og fisk. Disse kriterier var den gang så tøffe å oppfylle, at de fleste fagfolk og «forståsegpåere» mente det var umulig. Husk på at dette var før data-alderen og alle skipstekniske beregninger ble således utført med hånd, enten ved hjelp av regnestav eller ved større krav til nøyaktighet, av den såkalte «kaffemølla», en manuell mekanisk regnemaskin. Et stort og tidkrevende arbeid som for et slikt pionerprosjekt varte i flere måneder.

Køyene for brede!

Prosjektet ble satt i gang, og utover høsten og vinteren 1963 ble det på tegnebrettet utformet en tråler som oppfylte alle de seks hovedkriteriene på følgende måte:

155 fot lang, 27,6 fot bred, 299 bruttotonn, 280 kubikkmeter lasterom – plass for 160 tonn fisk, hovedmotor som utviklet 1200 hk, 12,3 knops fart, 22 manns besetning, enkel behandling av bruk og fisk.

En liten datalj som viser hvor viktig at teori og praksis arbeider sammen kom frem under utformingen av innredningen. Ingeniør Bech tegnet ut køyene med en bredde på 80 cm, noe Olav Røeggen mente var altfor bredt. Han ville ikke ha større bredde enn 60 cm, og med høye køyefronter! Forklaringen var lett og forstå når en får vite at det er nødvendig å låse kroppen (stabilt sideleie) i dårlig vær slik at en ikke blir slengt ut av køya!

Basert på dette materiale og tilhørende spesifikasjon ble det innledet forhandlinger mellom partene. Kontrakt på verkstedets byggenummer 22 ble underskrevet i februar 1964, og i følge kontrakten skulle tråleren overleveres 15. mars 1965.

Kjølen ble strukket i juli 1964 og sjøsetting og dåp foregikk den 21. november samme år. Olaf Røeggens kone Olga ga nybygget navnet M/Tr «Røeggen». Det var en flott seremoni med hornmusikk og hurrarop. Ved en festlig tilstelning ble det uttrykt stor anerkjernnelse til verksted og skipper. Det ble også sterkt understreket at denne tråleren var en nyskaping i Norges hekktråler-flåte.

En av Storvik -trålerne som ennå er i full drift, 50 meter lange «Kågtind» ( Ex «Anny Kræmer») fra 1980, i dag tilhørende Nergård Havfiske A/S. Her ligger tråleren ved kai på Melbu.

Fisket for Hammerfest

Den 13.mai 1965 ble M/Tr. «Røeggen» overlevert fra verftet og prøveturen med innbudte gjester fra fjern og nær gikk rundt Freiøya med en snartur innom Kvalvika til ære for familie og kjenninger av skipper Olaf Røeggen. Flaggskiftet foregikk på Freifjorden. Partsrederiet ved Olaf Røeggen overtok tråleren fra verftet. På fartsmila logget fartøyet 12,6 knop. Noen dager etterpå gikk ferden nordover til Hammerfest med ankomst 17. mai 1965. «Røeggen» skulle levere sine fangster til Findus-anlegget og var chartret for perioder på 5 år. Fartøyet var ikke bare en ren ferskfisktråler. Den var som den første i landet også utstyrt med blokkfrysingsanlegg for rundfrysing/lagring av fisken ombord. Et helt nytt eksperiment. Innfrysingskapasiteten var 15 tonn fisk i døgnet. Historien om tråleren «Røeggen», drevet av partsrederiet Røeggen, tok slutt i 1980. Da ble tråleren solgt til Fi-No-Tro i Honningsvåg og seilte ei tid under navnet «Menes». Et pussig sammentreff, dette var nemlig samme året som Storvik leverte sin siste tråler.

Solgt og ombygget til offshore-fartøy

I 1983 ble «Menes», ex «Røeggen» tatt ut av fiske, solgt til Myre i Vesterålen og fikk navnet «Myre Seadiver». Den skiftet navn igjen i 1985 til «Donn Myre». Året etter solgt til Møksterrederiet og gikk (pr. 2002) som diving support/survey vessel under navnet «Stril Tender». I forbindelse med dette siste salget ble det utført omfattende ombygninger, og båten er neppe til å kjenne igjen fra sin storhetstid som tråler. Skroget er det samme, men båten måler nå 541 br. tonn. Hovedmotoren, en 8 sylindret MWM 4-takts dieselmotor på 1200 bhk, er også den samme.

Bare en igjen

M/Tr. «Røeggen» viste altså vei og ble prototypen på en helt ny generasjon hekktrålere. I dag er det visstnok bare M/Tr «Kågtind» igjen av Storvik-typen som ennå er i full drift. Fartøytypene fra de to Kristiansund-bedriftene viste seg meget vellykkede både i teknisk konstruksjon, sjødyktighet og i driftsikkerhet. De aller fleste fartøyene ble bygget som rene ferskfisktrålere og vel noe forandret etter erfaringene med «Røeggen». De hadde en lengde på vel 46 meter og bredde på 10 meter og en bruttotonnasje på rundt 300. Hovedmaskineriet utviklet fra 1200 - 2500 hk og var vanligvis av typene Wichmann, MaK, Deutz, Bergen Diesel og MWM. Lasterommet hadde kjøling og plass for opptil vel 2500 kasser iset fisk.

Med hekktråleren nådde fiskerne stadig nye fiskefelt. Men livet om bord kan være en tøff opplevelse.

Det ble i tillegg bygget noen få av en litt større type, vel 50 meter, spesielt fra Storvik. Typen var beregnet både på saltfiskturer og i hovedsak også for rundfrysing av fangstene om bord. Den første av disse var M/Tr «Ole Wirum» på 53 meter (175 fot), levert til reder Gunnar Wirum fra Kristiansund i 1967. Fartøyet ble i 1974 solgt til et selskap i Melbu og Fosen (A/S Hafotrål) og gitt navnet «Ståltind».

Lofoten og Findus

Til slutt må vi nevne at Storvik på 1970 tallet leverte åtte trålere av sin type til Br. Aarsæther i Ålesund og sju trålere til den gang landets største trålerrederi, Lofoten Trålerrederi A/S i Stamsund.

Nabo-verftet Sterkoder hadde først på 1970 tallet storoppdrag for Findus i Hammerfest da de skulle skiftet ut sin flåte av eldre stim-sidetrålere. Hele ti ferskfisk-hekktrålere ble kontrahert av Hammerfest Industrifiske a/s, og ni av dem levert fra 1970-74. Vi husker godt noen av navnene på disse trålerne fra Sterkoder: «Skaidi», «Rairo», «Doggi», «Masi», «Jergul» osv. Etter moderniseringer og oppgraderinger på 1990 tallet, ble «Jergul», bygd 1972, som den siste tatt ut av fiske for få år siden.

På denne historiske bakgrunn, som det i denne artikkelen er gitt glimt fra, vil Kristiansund så desidert stå som den store hekktråler- byen i Norge. Men tidene skifter fort. I dag er skipsbyggingen ved Storvik og Sterkoder-verftet blitt historie. Kristiansund har fått andre bein å stå på, og er for tiden mest kjent som basen for aktiviteter i forbindelse med olje, gass og offshore-virksomheten i havet utenfor Nordvest-landet.

Trålen har blitt et viktig redskap i det moderne fiskeriet.

Kilder: Særtrykk av artikkel i årbok for Nord-Møre 2002, «Storviktråleren» av Alfred Bech, skriftlig informasjon fra Nordmøre Museum, boka «Melbutrålerne 50 år» 2003 , utgitt av A/S Havfisk og Norsk Fiskeindustrimuseum.