Du har sikkert hørt at juksamaskinen ble oppfunnet av Torbjørn Kristiansen i Nyksund og utviklet av hans kompanjong Agnar Romset. Men det mange kanskje ikke er klar over, er at Romset holder på med juksamaskinproduksjon ennå, 58 år senere.

- Vi lager serier på seks og seks maskiner. Og dekker etterspørselen, juksafisket utenfor Norges grenser er jo begrenset, sier 82-åringen, som driver det lille selskapet King Fisher Co. sammen med sønnen Jan Håkon. Det har de gjort siden 1985, og maskinene de lagde den gangen, rusler og går fortsatt. De blir ikke utslitt, selv om en og annen bryter må skiftes. Dermed begrenser salget seg selv.

Seig nøysomhet

Historien om oppfinnelsen som revolusjonerte sjarkfisket handler om seig nøysomhet, oppfunnet og utviklet i et fiskevær som var på vei mot avgrunnen. Fra oppfinnelsen ble gjort i 1954 til den første fungerende maskinen så dagens lys, gikk det hele seks år, og ytterligere seks år før det begynte å bli noenlunde fart på salget. I mange år hadde absolutt ingen tro på oppfinnelsen, bortsett fra de to, Kristiansen og Romset. De nektet til gjengjeld bastant å gi opp.

- Hva er ei juksa, ble Norges første fiskeriminister Reidar Carlsen spurt om, en gang han var i Stortinget. Svaret fra den kjeftsterke nordlendingen er bortimot legendarisk; «et langt snøre med en tosk i begge ender».

60 år senere vet vi at det ikke finnes tosker i dette fisket. Juksafiskeren må være smartere enn de fleste for å finne ressursene og få dem om bord. Torsken har vist seg langt smartere enn både laksen og de fleste andre fiskeslag. Og mer enn noe annet fiskeredskap er juksa blitt redskapet med de lave investeringene, de lave miljøomkostningene og den gode fangstkvaliteten, som sikrer at fisk på marginale fiskefelt også kommer på land, ikke bare fra de store feltene langt til havs.

Og de som oppfant mellomleddet, juksamaskinen, er i hvert fall ingen tosker.

Det virker!

Det var 24-åringen Agnar, nylig ansatt på Kristiansens filetfabrikk, som fikk jobben med å sette ideen fra Torbjørn Kristiansen ut i livet. Kristiansen var fiskekjøper og et dyktig forretningstalent, men noen tekniker var han ikke. Derimot hadde han et brennende ønske om å gjøre hverdagen lettere for fiskerne, samt en ukuelig tro på at det skulle være mulig å automatisere juksasnella. Den skulle kunne slippe snøret ut, fiske på valgte dyp, rykke i snøret slik fiskeren gjorde og hale inn fangsten.

Kveld etter kveld holdt de to på med oppfinnelsen, de startet med en halvautomatisk sak, men ville lenger. Stadig nye prototyper ble valgt og forkastet. Nye utgaver av releer, elmotorer, sneller og kontrollpanel ble skrudd sammen på kassebord og forsøkt koblet sammen. De to mente alt tilsa at det måtte gå an å få dette til, men delene ville ikke samarbeide.

Agnar husker godt den seine kvelden da alt skulle stemme, men ingen ting virket. Frustrerte slukket de for natta. Neste morgen klokka sju var Agnar tilbake, han gikk igjennom maskinen på nytt, og oppdaget at noen ledninger var koblet feil. Han rettet feilen – og maskinen virket!

Da kompanjongen kom inn i verkstedet litt senere, stod den halvmeterlange maskinen av jern og polyester og tikket og gikk, og ved siden av satt Agnar og drakk kaffe. Kristiansen var over seg av begeistring, Romset var lun og rolig, med et smil på lur. – Det var jeg det jeg sa, dette skal vi få til, sa han med en selvfølgelig mine.

Året var 1960, det var gått seks år siden ideen var født. Nå kunne salget begynne.

Kamøyvær

Versjonen over er selvsagt den kortfattede. Den lengre handler om arbeid som gikk i stå og flere tidsavbrudd, blant annet på grunn av venting på at fiskerimyndighetene skulle yte et begrenset tilskudd til utviklingsarbeidet. Ressursene de hadde til rådighet var svært begrenset. I en periode jobbet Agnar i Kystverket, i forbindelse med at Nyksund skulle få ny molo. Han jobbet i flere perioder hos smeden i Nyksund, Olaf Larsen, og før han havnet i Nyksund var han sørpå i noen år, der han jobbet på teglverket i Drammen og kjørte lastebil.

Men det var altså Kristiansens filetfabrikk som var Agnars base. Uten noen formell teknisk bakgrunn ble Agnar satt til å løse tekniske utfordringer på fabrikken, blant annet bygde han et lite fryseri. Dessuten konstruerte han verdens første juksamaskin.

Av en eller annen grunn var det Kamøyvær i Nordkapp som skulle ha de første maskinene. Agenten het Martin Berg, han solgte flere eksemplarer, men mange kom i retur. De fikk ikke til å bruke dem. Agnar mener det var mer på grunn av fiskernes utålmodighet enn feil på maskinene.

- Du vet hvordan det er, virker de ikke umiddelbart, får de en oppfatning om at dette bare er noe skrot.

Men om oppfinnelsen var gjort og gjennomslaget et faktum; prosjektet var fortsatt på eksperimentstadiet. Ingen hadde hørt om at det skulle være noen revolusjon på gang i lille Nyksund.

En bussjåfør og tidligere fisker i Kamøyvær ville prøve maskinen, han ringte nedover og spurte om han fikk låne en på uttesting. Det fikk han. Og fikk det til. Alene i båten dro han 360 kilo torsk med maskinen, mens nabobåtene med to mann fikk mye mindre. Da skulle plutselig alle ha. Året var 1965-66.

Konkurs

Og nå gikk det unna. De var tre mann i produksjonen, og ga full gass. 90 maskiner ble produsert, men så gikk det konkurs. Ikke fordi juksamaskinene ikke var lønnsomme, men fordi den nye virksomheten aldri var blitt skilt ut fra fiskebruket. Nyksund var i full oppløsning, havna var for trang for den nye generasjon båter som var i anmarsj og Myre innerst i Prestfjorden var i ferd med å overta hegemoniet. Nyksund ble legendarisk, den nye veien ut til været ble transportåren for alle flyttelassene, og været til slutt ble nedlagt via et kommunestyrevedtak. Uten fisk på kaia klarte ikke Torbjørn Kristiansen å betjene et lån fra Distriktenes Utbyggingsfond, som slo selskapet konkurs i 1969.

Det ble en kort konkurs, de opprettet umiddelbart et nytt selskap, Fiskeriautomatikk AS, og fikk nesten alle bestillingene tilbake, og flere til. Et nytt verksted var bygget opp i Romset, Agnars hjembygd, bygda hvor han møysommelig hadde bygget seg hus på kveldstid de siste årene. De begynte med gammelskolen rett nedfor huset, det fikk først ett tilbygg, og så ett til. Virksomheten hadde salgskontor i Sortland, som Kristiansen bestyrte, og produksjon i Romset, hvor Agnar var sjef. På det meste var de oppe i 16 ansatte, fem av dem kvinner, de produserte 25 maskiner i uka, likevel var bestillingstida oppe i seks måneder på det meste. På slutten av 70-tallet la de over fra mekanisk til elektronisk veksel, og rakk å selge noen få av den nye generasjon juksamaskiner. Framtida var lys, de hadde masse planer, eksperimenterte blant annet med automatiske makrelldorgemaskiner og revolusjonerende linehalingssystemer som trekker fisken inn i vannlinja, ikke ulikt det som nå de siste årene har sett dagens lys.

Så fikk Torbjørn Kristiansen hjerteattakk og døde.

- Han var en fantastisk mann, uten ham var drivkraften for alt dette borte, sier Agnar ærbødig.

Hoppet av lasset

Bedriften ble solgt til en forretningsmann på Stokmarknes og flyttet, først til Sortland, så til Stokmarknes. Agnar ble ikke med på lasset, men sluttet i 1984. To ganger ble han spurt om å komme tilbake, to ganger svarte han nei. Og to ganger gikk bedriften over ende, før det til slutt ble helt stille.

I mellomtida startet Agnar og sønnen Jan Håkon Romset et nytt selskap, King Fisher Co, etter å ha bygget seg et nytt og knøttlite produksjonslokale i Agnars hage. Produksjonen av de nye elektroniske maskinene var langt mindre plasskrevende og det holdt med 80 kvadratmeter. Etter hvert fikk Agnar også kjøpe tilbake produksjonslokalene i nabolaget, men de er bygget om til leiligheter. De trenger ikke mer enn det lille verkstedet der oppe. Sønnen bor i den ene leiligheten med sin familie og jobber deltid på et bilverksted på Sortland, når han ikke produserer juksamaskiner hjemme hos faren.

- Oppfinnelsen har vært en revolusjon, mens dere nesten ikke hadde penger å drive for. Det var aldri snakk om å selge oppfinnelsen?

Agnar Romset tenker seg om. - Mustad var på besøk her en gang med tre mann, hensikten var åpenbart å finne ut om vi var et passende investeringsobjekt. Vi gjorde det klart at de ikke var velkommen.

- Torbjørn Kristiansen var ikke slik, han tenkte kun på å skape lokale arbeidsplasser. Det som ikke ga sysselsetting her i nærområdet, var han over hodet ikke opptatt av.

Reportasje: Dag Erlandsen