Oppdrett:

Vi kystfiskere har sett et klart sammenfall mellom etablering av oppdrett og kraftig reduksjon av fisket på fjordene. Vi har i flere tiår påpekt dette og krevd forskning på denne sammenhengen. Normalt ville et slikt sammenfall trigge forskernes interesse og ikke minst føre til at forvaltningen i større grad tok i bruk «Føre Var prinsippet». Dette har ikke skjedd i oppdrettsnæringen. Forskerne innrømmer nå store kunnskapshull på flere områder. For 30 år siden ble de fleste oppdrettsanleggene lagt midt i de beste gytefeltene for kysttorsk. Dette er sannsynligvis en viktig årsak til svikten i rekruttering av kysttorsk siden slutten av 90tallet. På grunn av forurensing ble anleggene etter hvert flyttet utover i fjordsystemene til dypområder i terskelfjorder. Mye fisk trakk til anleggene for å beite på spillfor og lakseavføring. Denne fisken ble lite tilgjengelig for krokredskaper (line og juksa). Tradisjonelt høstlinefiske på oppdrettsfjordene er nå totalt ødelagt. Garnfiske etter pelletssei og torsk som spiser lakseskitt gir så dårlig kvalitet at svært få fiskere ønsker å drive med dette. Økt tilførsel av næringsstoffer til dypområdene i terskelfjorder med lite strømsetting i kombinasjon med massiv bruk av lusemidler som dreper de krepsdyrene som normalt skulle spise disse næringsstoffene, har sannsynligvis ført til økologisk kollaps i store områder. Vi ser dette ved at brakklegging av lokaliteter over flere år ikke fører til at bunnfaunaen og fiskeriene normaliseres. Det har også vært et sammenbrudd i rekefisket på mange oppdrettsfjorder og vi observerer ofte stygg lukt av redskapene i disse dypområdene. Forvaltningsmyndighetene bekrefter nedgangen i bestandene av både villaks og kysttorsk og har innført strenge reguleringer i disse fiskeriene. Problemet er at gjenoppbyggingsplanen for kysttorsk ikke tar tak i den mest sannsynlige årsaken til rekrutteringssvikten, nemlig oppdrettsnæringa. Derimot iverksettes stadig strengere reguleringer som også rammer bifangst av kysttorsk i fisket etter andre fiskeslag i kystnære områder. Problematikk rundt miljømerking rammer også kystfisket. Sjølaksefisket som tidligere var viktig for mange kystboere er nå nærmest totalt stoppet i de områdene av kysten som er mest påvirket av oppdrett. I tillegg innføres vanvittig strenge straffer for de som skulle være så frekke at de fisker litt koklaks rett utafor støa heime. Dette er 2 eksempler på totalt virkningsløs symbolpolitikk som kun rammer de som har minst skyld i bestandsnedgangen på laks og kysttorsk.

Rødåtefisket:

Det blir nå åpnet for et stort fiske etter rødåte basert på forskning i regi av et privat selskap i samarbeid med HI. Det slås fast at rødåtebestanden er stor og det er sikkert sant. Vår bekymring går på beregningsmetoden for bifangst på larver og yngel av viktige fiskeslag som for eksempel torsk, hyse, sei og sild. Det hevdes at i og med at den naturlige dødeligheten er ekstremt høy så kan man nærmest ignorere de milliarder av yngel som nå skal tas som bifangst i rødåtetrål. Her «glemmer» man at den viktigste faktoren for overlevelse av yngel er god mattilgang. God mattilgang fins kun i de tetteste rødåtekonsentrasjonene og det er nettopp her rødåtetrålingen skal foregå. Man legger til grunn en gjennomsnittlig dødelighet på kanskje 99,9% også for den yngelen som tas som bifangst, mens kanskje de fleste av disse ville overleve nettopp på grunn av god mattilgang. Da blir regnestykket helt feil og de negative konsekvensene sannsynligvis flere hundre ganger større enn forutsatt. Vi stiller også spørsmålstegn ved bruk av finmasket trål i framtidas fiskerier. Fiskerihistorien er full av eksempler på negative konsekvenser av bifangst i finmasket trål. Trål er også i sin natur svært energikrevende sammenlignet med andre fiskemetoder, og så lenge trål er avhengig av fossil energi så kan ikke trål ha noen stor plass i framtidas norske fiskerinæring. Å starte opp et stort fiskeri på et så totalt sviktende beslutningsgrunnlag er et grovt brudd med våre gode forvaltningstradisjoner.

Omdømme:

Uenighet mellom forskere er ikke noe nytt. Det fins også mange eksempler på at politikere og forvaltningen har basert seg på feilaktig forskning til tross for kraftige advarsler. Nedfisking av silda på 60 – 70 tallet, torsken på 80-tallet og 2 ganger nedfisking av lodda før økologisk kunnskap og «føre var» prinsippet kom inn i forvaltningsmodellene. En ny vri er at mange forskere nå påtar seg oppdragsforskning og bygging av luftslott som kun bidrar til at helt nødvendige omstillinger i bl.a. oppdrett og trålfiske blir utsatt. Dette problemet kan forsterkes av denne regjeringens modell for forskningsfinansiering som kanaliserer økte offentlige midler til private forskningsprosjekter. Det bekymrer oss også at miljøargumenter ofte tas i bruk for å begrunne miljøødeleggelser. Repparfjorden og andre fjorder må ødelegges for å skaffe metaller til kabler som skal eksportere miljøvennlig norsk vindkraft til et kullkraftavhengig Europa. Norsk vindkraft kan være et godt supplement til vannkrafta vår men selv en storstilt utbygging kan aldri bli et alternativ for Europa, kun nok et eksempel på symbolpolitikk. Vi blir sittende igjen med mye ødelagt natur. I følge mange nye forskningsrapporter vil ren natur og gode velfungerende økosystemer bli vår største globale mangelvare i framtida. Å ødelegge ren norsk natur eller basere seg på slavearbeid i afrikanske kobbergruver er ingen god start på det grønne skiftet. Jeg er sikker på at også kullkraftmotstandere og miljøvernere i Europa er enig i dette. I tillegg til ødelagt natur svekker dette også tilliten til både forskning og forvaltning. Vi etterlyser derfor handling fra Miljøverndepartementet for å få innført straffereaksjoner mot de som fører oss bak lyset. Gjerne på nivå med annen alvorlig miljøkriminalitet. Hensynet til profitørene som ødelegger norsk natur må vike og vi må stille mye strengere krav til utslipp, dokumentasjon av adferd samt erstatning av allerede påført skade. Hvis ikke bør Klima og Miljøverndepartementet snarest endre navn til Departementet for Symbolpolitikk.