Av Inge Bjørn Hansen

ibh@kystogfjord.no

Hadde det ikke vært for arbeidsinnvandrere til Mehamn er det et spørsmål om hvordan fiskeriene og fiskeindustrien skulle ha berget seg. I dag er nesten 30% av de som bor i fiskeværet fra andre land. Hovedparten av disse er fra Baltikum-land som Latvia og Litauen. Det er også mange russere som har funnet ut av veien til en god fremtid kan ligge helt ute mot storhavet i Nord-Norge. Tiden da ‹‹jentan på fileen›› rundt om i Finnmark bestod av finlendere og lofotinger er så definitivt over.

Hav og land

Til Mehamn har det kommet mange par også fra disse landene. Guttene har greid å komme seg om bord i fiskebåtene, mens jentene er i industrien. Og så egner de lina. Dette tradisjonelle arbeidet som var forbeholdt de lokale jentene og fiskerkonene er nå overtatt av store egnesentraler med fast ansatte. Det er kun et fåtall av fiskerne som har egne egnere i bua. Og det er kun et fåtall egnere som synes at det å stå alene i ei bu er noe å hige etter.

En av dem som har funnet meningen med livet både i Mehamn og som aleneegner i bua er Angele Jazdauskyte. Opprinnelig er hun fra Kretinga i Litauen. En by som i 2006 var registrert med vel 22000 innbyggere. Man skulle tro overgangen til et lite fiskevær i Finnmark var noe som skulle tære på både det ene og det andre for ei byvant jente. Slik er det ikke for Angele. Hun kom til Mehamn i 2009. Og hun akter å bli der i uoverskuelig fremtid. Til Kyst og Fjord sier hun at hun stortrives med livet slik det er akkurat nå. Ikke minst er hun fornøyd med jobben som egner for Marius og Øyvind Berg. Hos dem har hun vært de siste tre årene. Alle årene hun har vært i Mehamn er det egning som har vært jobben hennes.

– Jeg står nå bare her og egner de stampene som settes frem. Dette er en fantastisk flott jobb

- Viktigst i teamet

Arbeidsgiveren kan ikke kan få rost den litauiske egneren nok for det arbeidet hun utfører.

– Hun er blitt den aller viktigste personen i teamet vårt. Det er så vi nesten ikke vet hva vi skulle gjort uten henne. For oss har det vært en stor trygghet å ha Angele med på laget. Ikke bar egner hun i ei faderlig fart. Hun er også meget pålitelig. Vi kan stole på at hun dukker opp i bua om så havet er i brann, ser Marius Berg om egneren sin.

Angele tar rosen til seg. Hennes autoritet i bua viser også at arbeidsgiverne snakker sant. Det har likevel ikke alltid vært slik at det var farta på egninga som ble lagt merke til.

– Jeg husker godt den arbeidsdagen i Mehamn. Det var nesten som om jeg angret på at jeg hadde søkt arbeid i her i det hele tatt. Det tok hele dagen å få ferdig den første stampen. Halvveis opp var fingrene fulle av sår, og jeg gråt mine modige tårer. Heldigvis lærte jeg ganske raskt teknikken, og nå mener jeg at egning er et flott arbeid som jeg mener at jeg mestrer godt, forteller hun.

Egnemaskin

At hun mestrer egning skriver hennes arbeidsgiver glatt under på. I deres øyne er hun en levende egnemaskin. Selv synes hun ikke at hun tar ekstra i for at det skal gå raskt. Hun har heller aldri tatt tiden på hvor lang tid hun bruker på stampen.

– Men vi har tatt tiden. På det raskeste klokket vi henne inn på rundt 40 minutter i snitt over en hel arbeidsdag. Hun så ikke en gang litt svett etterpå, sier arbeidsgiveren.

– Jeg hører hva de sier. For min del tenker jeg ikke over arbeidstempoet. Jeg står nå der i min egne tanker og egner det som egnes skal. Fin utsikt har jeg også ut over fjorden fra buvinduet. Det er aldri slik at jeg føler at jeg stresser. Jeg elsker arbeidet mitt. Slik er det med den saken, sier Angela.

Den litauiske damen er ikke alene i Mehamn. Hun har etter hvert fått seg samboer. Vitali heter han. Også han er fra Litauen. Han kom til Mehamn allerede i 2006, og er fisker på sitt 13 år. Sammen bor de to nå i eget hus, og her blir de nok boende.

Ingen savn

På spørsmål om hun ikke av og til savner bylivet hjemme i Litauen svarer Angele faktisk nei.

– Det er her i Mehamn jeg bor nå. Vi har det veldig godt her, så tanken på å flytte har ikke streifet oss. Selvsagt er det tider da man har sine tanker. Vi har jo litt familie hjemme i Litauen, så spesielt rundt høytider går tankene til dem. Men vi har vært flinke og ta turer nedover. Det gjør vi hver sommer, forteller Angele.

Nå som vi går inn i julehøytiden spør vi henne om det ikke på denne tiden av året er noe hun savner spesielt. Slik som mattradisjoner og et julepyntet byområde. Vi spør også om det er stor forskjell på julematen her i landet og i Litauen.

– Det er kart at det er morsomt å vandre i en julepyntet by. Slikt er de veldig gode til å lage hjemme i Kretinga. Det blir liksom en helt egen stemning. Ut over det er det ikke mye jeg savner. Når det gjelder julematen så er svinekjøtt og ribbe tradisjon også for oss. Vi har også mange andre små retter, pluss mye godt brød. Det som kanskje er den store forskjellen er at vi har som tradisjon at vi ikke spiser kjøtt den siste tiden før julaften. Når det er slik blir det ennå mer å glede seg til. Jeg har også en skinke som jeg marinerer på en spesiell måte på bordet i julen. Akkurat den gleder vi oss ekstra til, sier den blonde damen i blå kjeledress, mens hun et øyeblikk ser litt drømmende ut i luften.

Lykke

Det er altså en litauisk dame som har blitt bofast i Mehamn vi møter. Hun har et arbeid hun trives med, og er i et lykkelig samboerskap i eget hus. Det er egentlig litt betenkelig at hun ikke har noe å utsette på Mehamn, et fiskevær helt på kanten av landet ut mot storhavet, og med stormene vinterstid ulende forbi. Men joda, det er en ting hun ikke klarere å venne seg til.

– Det er litt kaldt her. Av og til veldig kaldt. De synes jeg ikke så veldig om. Ellers er det bra, avslutter Angele Jazdauskyte vår prat med før hun hiver seg over neste 600-stamp.