Mismotet er i ferd med å senke seg langs kysten. Skyhøye driftsutgifter, økte avgifter, finanskostnader som har løpt løpsk som følge renteutviklingen og dramatiske kutt i to av de viktigste kvotene er en dårlig kombinasjon.
Det gir seg utslag på alle områder av næringen. Sist ut er signalene som kommer fra båtbyggerne. Her begynner ordrebøkene å bli rimelig tynne. Investeringsevnen er kort og godt i ferd med å fordampe.
Hittil er det fiskere som har uttrykt pessimisme for det som nå venter. Men de er absolutt alene. Det vitnet årets torskefiskkonferanse i Tromsø om. Den var rett nok rekordstor med over 400 deltakere - noe som selvsagt var bra for arrangørene.
Dessverre var det finansfolk, analytikere og konsulenter som dominerte møtesalen. Bare en brøkdel av deltakerne var aktive utøvere som fiskeprodusenter og fiskere. Det er ikke et godt tegn.
Hadde alt vært som det skulle, ville folk fra fiskerinæringen ha preget konferansen. Men med de omfattende endringene næringen står i, virker det som om de heller ville være hjemme å pleie sin syke mor. Med andre ord et stort sykdomstegn som varsler at vi heretter kan forvente oss tøffere tider.
Det gjelder ikke bar for fiskerne i nord, der torsken er hovedinntektskilden. Med dramatiske kvotekutt også for sild, vil hele kysten rammes.
For å unngå at en depresjon skal forplante seg, må myndighetene sterkere på banen. Det største bidraget de kan by på er avgiftsnivået. Her har de en verktøykasse som kan brukes til å geleide næringen gjennom farvannet som truer. Det siste vi trenger er en kyst der mismotet får spre seg.