I vedtaket konstaterer Landsstyret at det er sannsynliggjort at bruk av legemidler mot lakselus er ødeleggende for havmiljøet, bestander av krepsdyr, og dermed også for viktige fiskerier.
For å få bedre kunnskap om sammenhengen mellom legemiddelbruk og episoder med døde krepsdyr ber Norges Fiskarlag nå om at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet innhenter aktuelle driftsprotokoller fra havbrukssektoren. Siden protokollene kan bli slettet eller brent etter tre år, er dette et arbeid som umiddelbart må settes i gang, påpekes det i vedtaket.
Landsstyret understreker at Norges Fiskarlag ønsker en god og kunnskapsbasert sameksistens med andre næringer, ikke minst med oppdrettsnæringa. Forutsetningen er likevel at virksomheten ikke må ødelegge for havmiljøet eller for fiskerne.
Må ivareta miljøet
Styret konstaterer at lusemiddelregelverket, slik det blir praktisert per i dag, ikke ivaretar hensynet til havmiljøet, krepsdyrbestander og fiskerne. Landsstyret i Norges Fiskarlag ber derfor om at politikere og forvaltning nå tar umiddelbare grep for å sikre at lusemiddelregelverket utformes og praktiseres på en måte som faktisk ivaretar disse hensynene.
Kunnskapsstatus
- Vi vet nå at de fleste legemidler mot lakselus er langt mer problematiske for livet i sjøen enn tidligere antatt. Krepsdyr som hummer, reke, krill og raudåte er særlig utsatt. Det har til og med vist seg at legemidler mot lakselus kan være så giftige at det ikke er mulig å oppdage eller påvise dødelig dose i laboratoriet etterpå, sier leder Kjell Ingebrigtsen i Norges Fiskarlag.
Han viser til at stoffene deltametrin og azametifos ser ut til å være særlig problematiske, spesielt når de brukes i sammenheng. Også hydrogenperoksid har vist seg å være langt mer giftig enn mange har trodd.
Behandlingsvann med hydrogenperoksid har vist seg å være tyngre enn saltvann, slik at det kan synke relativt konsentrert ned mot sjøbunnen der rekene er.
Langvarig arbeid
Norges Fiskarlag har med bakgrunn i mange tilfeller av døde krepsdyr iverksatt egne undersøkelser. Fiskarlaget har på den bakgrunn dokumentert en rekke tilfeller som viser at legemiddelbruken i mange tilfeller ikke blir meldt inn til myndighetene, slik oppdretter er pålagt. Det har dessverre igjen bidratt til at forskningsmiljø og forvaltning lenge undervurderte miljøeffektene. For å få sikrere kunnskap om forholdet mellom lusemiddelbruk og massedød av krepsdyr er det derfor viktig å få innsyn i driftsprotokollene på aktuelle oppdrettsanlegg.
Selv om bruken av legemidler har gått betydelig ned de to siste årene, brukes fortsatt om lag 10 ganger mer enn i 2007. Problemet er derfor fortsatt stort.
Dagens lusemiddelregelverk
Lusemiddelregelverket, som Nærings- og fiskeridepartementet innførte våren 2017, viste seg å bli langt mindre restriktivt enn det Fiskeridirektoratet opprinnelig foreslo. Ingen av direktoratets forslag om regulering av legemidler i kombinasjon ble tatt med i departementets høringsforslag. Det ble i høringsforslaget heller ikke lagt opp til at «ikke godkjent bruk» skulle rapporteres, det ble ikke stilt konkrete krav til ansvarliggjøring av fiskehelsepersonell og det ble ikke stilt konkrete krav til hva som skulle regnes som uakseptable effekter på det marine miljøet. Etter høringen ble det foreslåtte avstandskravet mellom rekefelt og utslipp fra brønnbåt redusert fra 1000 meter til kun 500 meter.
I stedet besluttet departementet at de overnevnte miljøhensynene skulle ivaretas gjennom fiskehelseveterinærenes foreskriving/bruk av legemidler og Mattilsynets legemiddelkampanje. Rapporteringen av legemiddelkampanjen sommeren 2018 viste dessverre at fiskehelseveterinærene ikke var i stand til å ivareta hensynet til havmiljø og fiskeri.
Miljøforvaltningen besluttet allerede i 1999 at bruk av legemidler mot lakselus ikke skulle vurderes etter forurensningsloven. I stedet skulle hensynet til miljøet ivaretas gjennom veterinærmyndighetenes regelverk. Selv om forurensningsloven nå kan bli gjort gjeldende er det (så vidt Fiskarlaget kjenner til) fortsatt ikke satt spesifikke vilkår for legemiddelbruk eller utslipp fra brønnbåt for en eneste kommersiell oppdrettslokalitet. Det kan derfor stilles spørsmål ved grunnlaget for Fiskeridirektoratets beslutning, om at utslipp fra brønnbåter som driver kjemisk behandling mot lakselus ved anlegg, skal «komme inn under oppdrettsselskapets utslippstillatelse».
Dagens lusemiddelregelverk er, som vist til ovenfor, ikke veldig restriktivt. Samtidig virker det ikke som om gjentatte brudd på dette regelverket blir påtalt og sanksjonert fra forvaltningens side. Tvert imot konstaterer vi at enkelte oppdrettsselskap nå har krevd at rekefelt må fjernes fra kartene, slik at det kan bli anledning til å bruke lusemidler enda mer fritt.
På dette grunnlaget konstaterer altså Norges Fiskarlag at lusemiddelregelverket, slik det blir praktisert i dag, ikke ivaretar hensynet til miljøet og fiskerne. Det må politikerne og forvaltningen rette opp så snart som mulig.