Bjørn Hildonen

redaksjonen@kystogfjord.no

I godt voksen alder har hun forlatt et typisk kvinneyrke som skredder med et yrke som forbindes med det maskuline, nemlig fiskeryrket. Men den 49 år unge mehamnværingen Vibeke A. Myklebust har ikke sett seg tilbake - og har ikke angret ett sekund på at hun har valgt et yrkesliv om bord i egen sjark.

- Jeg kan ikke tenke meg et annet yrke. Som skipper på egen skute er jeg fri og selvstendig. Og det er jeg som bestemmer arbeidsdagen. Jo, yrkesvalget jeg tok i 2016 er givende og var riktig, sier hun til Kyst og Fjord.

Begynte som en fleip

Før hun gikk til innkjøp av sjarken på 31 fot, bygd i 1980/81, har skredderen hatt flere yrker, blant annet butikkmedarbeider.

Den trofaste sjarken som har gitt så mange gleder. Nå er den moden for pensjon.

- Når det gjelder skredderyrket kaster det ikke så mye av seg på et lite sted som Mehamn. Derfor ble det til at jeg, som er gift med en aktiv fisker, at jeg prøvde meg i andre yrker. Egentlig lå det ikke i kortene at jeg skulle bli fisker. Men for ni år siden fleipet jeg med min venninne, Anne Lise Ekrem, om at vi kanskje skulle satse på et yrke på havet. Spurte min mann om vi komme få prøve oss, men han mente at hans fartøy var for gammelt til å la oss få prøve oss som fiskere. Fem år seinere var det en sjark til salgs i Mehamn. Jeg sa til gubben at den har jeg lyst til å kjøpe. Vi dro å så på fartøyet. Jeg ble nærmest forelsket i sjarken med en prislapp på knappe 500.000 kroner. Men så var det dette med finansiering. Hadde ikke så mye i kontanter. Jeg kontaktet Innovasjon Norge og regnet med at de ville være med på finansieringen. Men nei, fikk som svar at fartøyet var for gammelt. Det samme sa Sametinget. Fiskekjøper Oddvar Jensen i Mehamn fikk høre om min kjøpplan, og at jeg hadde fått nei både fra Innovasjon og Sametinget. Han hadde tro på meg og var villig til å gi meg lånet jeg trengte. Det ble inngått en avtale der 20 prosent av hver fangstverdi gikk til avdrag på lånet. Etter om lag 18 måneder var lånet tilbakebetalt, forteller Vibeke.

Mange skeptisk

Hun er svært engasjerende og kan nærmest trollbinde dem som ønsker å høre på hennes vei inn i næringen. Hvordan det er å etablerer seg og det å være en av vel 300 aktive norske fiskerkvinner her i landet, hvor av vel 30 er skipper på egen skute.

Mange i lokalmiljøet var skeptisk til yrkesvalget Vibeke tok da hun i oktober 2016 hadde kjøpt sjarken og døpt den til «Mulan».

- Nå er jeg en som har en gubbe som hele tiden har støtte meg, og også vært min mentor. Ikke minst var han til stor hjelp når jeg startet med linefisket. Så er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke seg mørkt på noe. Det feminine har jeg også tatt med meg om bord. Har pusset opp fartøyet og innredet den med et hjemlig preg, noe som blant annet gjenspeiles i både innredning og fargevalg. For jeg har mange ganger spurt meg sjøl, hvorfor skal alt være så grått og trist der vi tilbringer arbeidsdagen. Og nærmest alle fordommene menn har til blant annet det som ikke skal tas om bord har jeg brutt. Har blant annet alltid med meg håndveska, noe mennene til og med tillater, fortalte hun.

At fiskeryrket også kan være tøft, innrømmet hun glatt. Men for henne er sikkerhet noe hun tar på største alvor. Når været ikke er det beste, er som ofte hennes mann samtidig på feltet med sitt fartøy, og de sørger for å ha øyekontakt,

- Så er det slik at jeg flere ganger har returnert på vei ut til feltet når jeg ser at været tiltar. Det kan jeg gjøre med god samvittighet som reder i mitt eget selskapet, «Lady Skipper Myklebust». Så jeg har ingen å svare for. Det er egentlig deilig, like deilig og gøy som det er å være fisker, sier Vibeke som også er flittig bruker av kameraet på mobiltelefonen.

- Med kameraet prøver jeg å dokumentere hverdagen, sier fiskeren som driver i åpen gruppe med en kvote på om lag 20 tonn.

Holdningsendringer

Da hun valgte å satse på fiskeryrket, var hun klar over at det innebærer tunge tak, og at fiskere flest har en røff tone og et rett-fram-språk.

- Det fryktet jeg ikke. Jeg er blitt mottatt med åpne armer og mine mannlige kollegaer er svært hjelpsomme. Har også fått tilrettelagt en del av utstyret, tilpasset med størrelse og styrke. Det jeg imidlertid savner, er at produsenter av personlig utstyr, som støvler og oljehyre, ikke produseres i mindre størrelser. Det er nærmest umulig å få sjøstøvler i størrelsen 36/37. Mener også at jeg – og andre kvinner som har valgt yrket – har vært med på å påvirke våre mannlige kollegaer til holdningsendringer. Ikke minst gjelder det som handler om sikkerhet og miljø. Vet ikke hvor mange kilo søppel jeg har tatt på land. Minnes spesielt en gang jeg var på feltet med min mann og oppdaget et stort flak med søppel. Jeg stoppet og begynte å plukke opp det som fløyt på havoverflaten. Gubben sa at jeg ikke kunne ta opp alt, da fikk vi ikke plass til fisken. Jeg svarte bestemt at da lar vi fisken i så fall være, for søpla kom i første omgang. Har for øvrig aldri kastet noe over bord. Det som er et tankekors, er at fiskere som bringer søplet på land må betale for å frakte det bort. Min oppfordring er at det på alle kaier står søppelkonteinere fiskerne kan bruke, uten å måtte betale for deponeringen. Når det gjelder søplet jeg tar på land, har Oddvar Jensen plassert en konteiner på kaia, og der leverer vi det som bringes på land vederlagsfritt, sier fisker Vibeke A. Myklebust som drifter både med juksa og line. I linesesongen ror hun normalt med seks stampet. I tillegg har hun krabbekvote og i fjor fisket hun for om lag én million kroner. Og nå drømmer hun å anskaffe seg et nybygg til rundt tre millioner kroner. Det forundrer vel ingen om hennes drøm blir virkelighet.