Boken «The Barents Sea, Ecosystem, resources, management» er på hele 825 sider. Men så handler den heller ikke bare om det norsk-russiske samarbeidet i Barentshavet.

Jubileumsboken er like mye en lærerbok, referanse og et oppslagsverk for både menigmann og fagfolk.

– Vi synes det er ekstra hyggelig å kunne presentere en slik bok nå, når de aller fleste bestandene er kommet opp på et bærekraftig nivå fordi samarbeidet har fungert så bra, sier forskningsdirektør Ole Arvid Misund i Havforskningsinstituttet til NTB.

Oppslagsverk

Boken er delt inn i 16 kapitler med oppdatert kunnskap om alt fra plankton til kongekrabbe, torsk, sjøfugl og prinsippene for en økosystembasert forvaltning. I tillegg gir den innblikk i historien til forskningssamarbeidet som hadde sin spede start på 1850-tallet.

Med 1. verdenskrig ble det stillstand i mer enn fire tiår. Det var først på slutten av 1950-tallet at kontakten ble gjenopptatt. Det skjedde da russiske havforskere fra det regionale forskningsinstituttet Pinro i Murmansk tok kontakt med sine kolleger ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

– De var bekymret for utviklingen i torske- og sildebestanden. Dette ble opptakten til et samarbeid som utfoldet seg midt under den kalde krigen, sier Misund.

Fiskerikommisjon

Den store institusjonaliseringen av samarbeidet kom i 1976 da Norge og Sovjetunionen ble enige om en felles forvaltning av flere bestander i Barentshavet og opprettet Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen.

Kommisjonen har fungert både under de iskalde 80-årene, via oppmykning, Sovjetunionens kollaps og overgang til vulgærkapitalismen i Jeltsin-perioden.

Nektet adgang

Slutten av 90-tallet var de hardeste årene da samarbeidspartneren Pinro lå nede ressursmessig, og norske forskere ble nektet adgang til tokt i russisk sone.

– Adgangen til russisk sone var aldri noe problem under den kalde krigen. Men ble det fordi sikkerhetspolitiet (FSB) og grensevaktstyrkene ikke hadde ressurser nok til at de følte å ha nok kontroll med norske forskningstokt, sier Ole Arvid Misund til NTB.

Kompromisskultur

Forskningsdirektør Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt har både forsket på og skrevet bok om fiskerikommisjonen. Han har latt seg imponere av bredden og dybden i samarbeidet. Her snakker først forskerne seg til enighet før kompromisser blir godtatt lengre opp i systemet.

– Det er skapt en kultur for å komme fram til løsninger som begge parter kan leve med. Her tar man ikke snarveier, men bruker tid til å sette seg inn i motpartens oppfatning for å komme til bunns i et problem, sier Hønneland til NTB.

Forbilde

Han peker på at fiskerisamarbeidet også har vært et forbilde for samarbeid på andre felt.

– Fiskerisamarbeidet har vært kjernen i norsk-russiske relasjoner. Det er en spill-over fra fiskerikommisjonen til det mer generelle samarbeidet med Russland på andre områder. I delelinjeforhandlingene er det for eksempel et visst sammenfall av hvem som deltok for både Norge og Russland der og i Fiskerikommisjonen. Jeg har reflektert litt over om kompromisskulturen i Fiskerikommisjonen har bidratt til at vi har en avklart grenselinje i dag, sier Hønneland.