Verden er ikke den samme som den var for 3-4 år siden. Det har vært pandemi og det er krig i vår verdensdel, der de to største landene målt i areal slåss mot hverandre.

Det ene av landene er dessverre en av våre naboer. I går heldigvis – i dag beklageligvis.

Det er et sørgelig bakteppe vi har nå, der Russland mistenker alle mulige for å være fremmede agenter. Utlendinger fengsles vilkårlig, slik at de kan brukes i fangeutvekslinger der russiske gangstere kommer hjem fra vestlige fengsel som frie folk.

Dette er ganske vanskelig å fordøye når jeg vet hvordan det var vært og kunne vært.

Jeg ble ansatt i avisa Finnmarken i Vadsø i 1991 og fikk tillit til å dra til Russland mange ganger av min gode sjef Bjørn Hildonen. Etter Sovjetunionens oppløsning var det et eventyr å dra til Russland som journalist. Det kan mange av mine kolleger skrive under på.

Jeg gjør meg forstått på russisk uten å kunne fører noen lange intervjuer. Ofte holder det med få ord for å skape tillit.

Slik var det den gangen. Om det var på flåtebasen til den russiske Nordflåten i Severomorsk eller på det beryktede atomkraftverket av samme støpning som det i Tsjernobyl, nær Apatity midt på Kolahalvøya.

- Kanskje ikke ta bilde i den retningen, heller den andre.

Fotografering på den topp-hemmelige flåtebasen til Nordflåten i nevnte Severomorsk nord for Murmansk ville man i dag ville fått 20 år bak et gitter for å gjøre det samme.

Det var nettopp dette Russland – og på slutten av Sovjet-tiden – der russerne ble en av del fiskeri-Norge, som vi satte pris på. De landet fisk i Båtsfjord som det første stedet og ble en del av mangt et nordnorsk fiskevær. De fikk vestlig valuta i handa og bankfolk i blant annet nevnte Båtsfjord hadde mer enn nok med å skaffe dollar i kontanter for å betale for all russefisken.

Det ble en ny æra for handel med russerne som hadde lange tradisjoner fra før revolusjonen i Russland i 1917 gjennom pomorhandelen. Den gang ble fisk fra Norge byttet med russisk korn. Nærheten mellom landene våre gjorde dette naturlig. Deres behov og våre norske forfedres ønsker ble dekket.

Ved slutten av andre verdenskrig, hjalp den sovjetiske armeen å befri Øst-Finnmark fra nazistenes åk. Så båndene var der, mer eller mindre gjennom det forrige århundret.

For min del, så ble jeg sendt over til Murmansk for å framforhandle en samarbeidsavtale mellom Finnmarken og en av avisene i Murmansk. Når jeg tenker på det i dag, så fortoner det seg som rimelig surrealistisk. Jeg, en norsk journalist i begynnelsen av 30-årene, hadde møter med flere redaksjoner og traff selvsagt på redaktører av den eldre garde som rett og slett ikke tok meg seriøst med tanke på at jeg ikke var gamle karen. Jeg var en «malodnik» - en unggutt – i deres øyne. Så da møtene skjedde, så var de ikke imponert over hva avisa Finnmarken sendte over for å diskutere samarbeid.

Jeg hadde også et møte med en familie midt i Murmansk sentrum, som en kollega i Finnmarken skrev om i 1990, der bestemor og datterdattera delte på et par med vintersko. Så de kunne ikke gå ut sammen.

Ekteparet Jakobsen, fisker Asbjørn og kona Rita, i Berlevåg startet en innsamling og flere med dem. Dattera i familien i Murmansk lo godt noen år senere da jeg nevnte reportasjen og sa at «du aner ikke hvor mye fottøy vi fikk».

De serverte, som russere gjerne gjør når de får besøk, det beste de hadde. For anledningen tørkede kringler med jordbærsyltetøy som de hadde plukket utenfor Moskva tidligere på året. De reiste i to døgn med tog for å komme til jordbærmarkene.

At Russland i en svunnen tid var et attraktivt land, vet vi godt. Før revolusjonen i 1917 var det mange norske som etablerte seg på Kolahalvøya. Vi kjenner dem i dag som Kola-nordmennene. De hadde rike fiskefelt, gjorde det godt og hadde gode liv, helt til de ble innhentet av Stalins terrorvelde utover 1920- og 1930-tallet. Da ble tillit byttet ut med mistenksomhet og fangeleirer. Mange av de nordmennene som valgte Russland før revolusjonen, endte oss i disse leirene og dessverre ble det deres endestasjon i livet for de fleste.

Slik tingene har blitt nå, så er logikken litt av det samme, i Russland, med den mistenkeliggjøringen. Det er ikke slik at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist slik man i rettsstaten Norge har det. Du er skyldig inntil du har motbevist din uskyld – om det dog er mulig.

Hvis vi nå ser på landingstallene i Råfisklagets distrikt, så er det ikke veldig forskjellig fra 2022, da krigen startet i Ukraina.

Utenlandske fartøy har solgt fisk via Råfisklaget til og med uke 42 til en verdi av 1,778 milliarder som er bare litt mindre enn det var for et år siden, da beløpet var 1,853 milliarder.

Mesteparten av de utenlandske landingene er fra den russiske fiskeflåten.

Så det er litt sånn som det heter, «Business as usual». Handelen går som normalt.

At penger styrer alt, trenger ingen ytterligere kommentarer.

Det ser vi også gjennom fiskeriavtalen mellom norske og russiske fiskerimyndigheter sist uke. De var enige om at torskekvoten skulle ned 20 prosent og like enige om at det kunne fiskes tre ganger mer lodde enn året før, siden den reduserte torskestammen ikke trenger så mye lodde å beite på.

Vi kan bare være glade for at russerne og nordmennene klarte å bli enige om kvotene, i denne krisetiden. At det gagner begge partene er en ting, men at det lot seg gjøre, er noe annet. All ære til de som lot det bli mulig.

Så får vi bare se når det snur igjen og den russiske bjørnen roer seg ned. Naboskap er ikke noe man velger, men bare noe man må erkjenne. Så har da også historien har en tendens til å gjenta seg.