Når bølger av usikkerhet og frykt som følge av kvotereduksjonene, skyller over fiskerinæringen er det lett å forstå at enkelte er i ferd med å miste motet. Mange står nå nærmest i en stiv kuling av bekymringer. Ja noen frykter kort og god for eksistensgrunnlaget etter å ha investert tungt i næringen de siste årene.

Med dystre prognoser og nedskalerte kvoter kombinert med et utgiftsnivå som går den motsatte vegen, er det ikke å undres at mange er i ferd med å bli fanget av mismot. Likevel, i hjertet av dette dramaet, finnes et styrkeforråd av mot og seighet som har vært fiskerinæringens urokkelige kompass gjennom alle tider med turbulens og tvil.

Historisk sett er det nærmest en naturlov at det eneste konstante i fiskerinæringen er forandring. Både fiskerne og produsentene langs kysten har vært vitne til havets skiftende humør gjennom århundrer. Men selv med lang erfaring i krisehåndtering er det likevel alltid vanskelig å gå inn i nye perioder med tøffe tider. Utfordringene vi står overfor når vi blar om kalenderen er reelle. Ja noen frykter en nedgang på opptil 40 prosent i fangsten for enkelte grupper. I så måte er det forståelig at mange tegner et dystert bilde for fremtiden.

Mange av våre kystfiskere har nå sine blikk vendt mot en horisont preget av pessimisme. De ser knapt et lyspunkt i det kommende året. Framtidsutsiktene for kystnære fiskere i Finnmark virker gråere enn noen gang siden kvotene for både torsken og sannsynligvis kongekrabben kuttes dramatisk. Tankene på en gjentakelse av de tunge årene 2009 og 2013, der inntektene ble mer enn halvert, henger som en mørk sky over hodet. Noen vil sannsynligvis gi opp. Spesielt de som har basert hovedinntekten på den eksklusive kongekrabben. Dersom forskernes anbefalinger skal følges her, vil uttaket neste år bli mer enn halvert.

Midt i stormen av bekymringer, er det forståelig at håpet kan virke som en fjern drøm. Men nettopp i disse øyeblikkene, når skyene er på sitt tyngste, har fiskerinæringen historisk sett vist sin største styrke og evne til å tilpasse seg. Fiskerinæringen har aldri vært fremmed for å navigere i utfordrende farvann. Det er nettopp i de tøffe tidene de har har lært kunsten å tilpasse seg, å søke løsninger og å finne ut av usikkerheten.

Vi trenger ikke gå mer enn et par – tre år tilbake for å finne et glitrende eksempel. Da verden stengte ned på grunn av koronapandemien, la produsentene om så og si over natten. Nedstøvet fryseteknologi ble blant annet hentet fram og sørget for at ferskfiskmarkedet i løpet av få uker ble erstattet av frosne fiskeprodukter. Resten er historie. Få næringer kom seg gjennom pandemien like godt som fiskerinæringen.

Nå er det ingen tvil om at veien fremover vil bli kronglete. Men i møte med reduserte kvoter og press på prisene, stiger heldigvis viljen til å finne nye veier. Det er i øyeblikk av nød at innovasjonen blomstrer og kreativiteten finner nye løsninger. Sannsynligvis er det mange industriledere som er godt i gang med forberedelsene.

Fiskerinæringens bekymringer dreier seg ikke bare begrenset til redusert fangst, men strekker seg også ut til markedene. I løpet av det siste året har torskeprisene ligget helt opp mot tålegrensen. Prisene kan derfor falle, og etterspørselen etter torsk kan dabbe av selv om kvotene går ned. Men nettopp her ligger også en mulighet – å utforske andre veier for å opprettholde et prisnivå som norsk fiskerinæring kan leve med. Det vil selvsagt bli mindre penger i næringen det kommende året, men tradisjon tro vil næringen komme seg igjennom både 2024 og 2025 – selv om det nok blir færre nye snøscootere å se i løypene kommende vinter.

Vi kan ikke la pessimismen få råde i våre farvann. I stedet må vi stole på næringen evne til å tilpasse seg og deres ukuelige vilje til å kjempe mot både flo og fjære. Det er en kamp som krever støtte og samhold fra både samfunnet og myndighetene. Men det har vi opplevd før, så her er det bare å brette opp skjorteermene.

Men vel så viktig er det at fiskerinæringen ikke må ikke føle seg alene i kampen som kommer. Det er nødvendig å styrke støtteapparatet, tilby innovasjonsmidler og investere i forskning som kan lede til løsninger som bærer næringen gjennom stormbygene som venter.

Vi står ved en kritisk brytningstid, men i hjertet av stormen finnes fiskerinæringens mot, viljen til å se fremover og ikke minst evnen til å omstille seg. Så la oss holde fast ved denne styrken, for i møte med utfordringene som venter, er det denne kampviljen som vil føre oss trygt gjennom det opprørte farvannet som ligger foran.