Liv-Karin Edvardsen
Karl Viktor har alltid vært fisker. Det må vel likevel kunne sies å være «mot normalt» at han i dag deltar aktivt i fisket. For han er mest sannsynlig den eneste i landet som gjennomfører dialyse på seg selv om bord i en fiskebåt.
Familiemannen bor i Svolvær. Båten hans, en skikkelig veteran, ligger på Ballstad hvor han og mannskapet på tre, fisker fra akkurat nå. En 60 fots meget velholdt trebåt, bygget i 1969.
Dette er den samme båten han mønstra på som fjortenåring, da han dro på Finnmarka på fiske i lag med sin far. Båten var døpt «Karl Viktor» etter gutten som senere skulle overta den.
Tøff start på sjømannslivet
– Det var en tøff start med mye sjyverk. Da jeg kom hjem var jeg så tynn at ho mamma sto og skreik på kaia. Ja, yrkeslivet på sjøen kom som et sjokk på meg, med all arbeidsinnsatsen som måtte til, i sjøsjuk tilstand. Men alt vennes, sier Karl Viktor som vokste opp på Fredvang i Vestvågøy kommune.
Her minnes han at han skar torsketunger for 3,50 kroner kiloen som 10-12 åring. Ellers var han som gutter flest, likte å kjøre moped og var veldig glad i fotball. Fotballinteressen er fortsatt der, og hjertet hans banker for Bodø-Glimt som han har fulgt i mange år.
Etter å ha «mata krabben» den sesongen på Finnmarka, gikk han 9. klasse og ble ferdig med grunnskolen.
– Så tok jeg et friår der jeg rodde fiske, før jeg tok fatt på kystskipperskolen på Gravdal, forteller Karl Viktor.
Dårlig fargesyn
Noe kystskippersertifikat fikk han likevel ikke, for det skulle vise seg at han var fargeblind. Så Karl Viktor fortsatte som mannskap hos sin far, og arbeidet også på andre båter. Helt til han traff på en hjelpsom sjømannslege.
– Denne legen sa at jeg kunne ta en lanternetest. Jeg besto testen, jeg var altså ikke helt fargeblind allikevel. Dette var i 1991. Jeg fikk papirene jeg trengte, med dispensasjon til å føre fiskebåten, jeg kan ikke føre passasjerbåt, forklarer han.
I 1997 overtok han båten etter faren. Tre år etter fikk han den ombygd med tverrhekk, samt forlenget litt. Det har vært viktig for Karl Viktor å holde sin båt i orden. Han er nøye med puss og vedlikehold.
– Det handler om å være trygg på ka vi har under føttern, fastslår han.
I 2008 møtte han et uvær av en helt annen art. Som i aller høyeste grad rokket ved tryggheten.
Ble sliten av ingenting
– Vi var på fiske på Finnmarka da jeg opplevde at jeg ble sliten av ingenting. Dette ble verre og verre, og det ble sånn at jeg stakk meg bort under arbeidet om bord. Jeg maktet ikke å delta lenger, og dro til lege i Hammerfest. Derfra bar det rett på sykehuset fordi jeg hadde under 8 i blodprosent, noe som er livsfarlig.
Reserve-skipperen måtte ta båt og mannskap heim til Lofoten, da Karl Viktor ble liggende på sykehuset.
– De tok beinmargsprøve, og samme dag ble jeg sendt til sykehuset i Tromsø der jeg ble lagt inn på kreftavdelingen. Da resultatet kom, trodde jeg først legen sa at jeg hadde beinkreft, en krefttype jeg visste var veldig farlig. Jeg gråt, dette var en alvorlig nedtur, forteller lofotværingen som på det tidspunktet var 42 år.
Det var beinmargskreft han hadde. Legene trøstet med at de hadde busslaster med medisiner til han.
– «Du er så ung at vi kan garantere at du skal bli bra», sa de. Jeg husker godt at jeg kom ut derfra ganske kampklar. Dette skulle jeg klare.
Knallhard kur
Det han måtte klare var en høydose-kur med cellegift, så stor som et menneske kan tåle.
– Det var knallhardt da cellegiften slo til i kroppen, jeg lå på isolat i ti døgn. Heldigvis var jeg godt påpasset og fikk medisiner mot bivirkningene. Beinmargskreft rammer som oftest eldre personer, dette er en langsomt utviklende krefttype. Kroppen min responderte godt på cellegiften, sier Karl Viktor.
Etter kuren lå han på sofaen hjemme i åtte-ni måneder. Hodet var på båten, men han skjønte at han måtte vente. Rehabiliteringen gikk sakte med små skritt i riktig retning. Først klare å gå til postkassen, så bitte litt lengre gåturer for hver dag. Små selvfølgeligheter før, var nå blitt til store bragder.
Sykdommen gjorde at lofotfiskeren ikke ønsket å investere i nybygg. Han ville heller klare seg med båten han hadde.
– Jeg ville ikke ha det stresset med nybygg, for jeg visste hva jeg hadde, men ikke hva jeg ville få. Jeg ønsket trygge rammer, ville ikke ha en utrygg økonomi med gjeld oppi et sykdomsbilde. Hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten? God kvalitet på fisken og et fornøyd mannskap er det viktigste. Vi trenger ikke ha femti tonn før vi går på land, ti-tolv tonn holder. Det gjelder ikke å bli for grådig. En slik sykdom som jeg fikk, gjør at en skjønner hva som virkelig er viktig i livet. Den gir nytt perspektiv, sier Karl Viktor.
Fikk nyresvikt
Han kom seg om bord igjen, og kunne fortsette der han slapp, men på grunn av kreftsykdommen begynte nyrene hans gradvis å fuske.
– Jeg tålte ikke brunost, ikke egg, og måtte stadig passe meg i matveien. Jeg regulerte kostholdet så godt jeg kunne, og i det lengste, for å slippe dialyse, noe jeg så ulikt å skulle begynne med. På grunn av kreften er nyretransplantasjon uaktuelt, forklarer han.
Det hele endte med nærmest total nyresvikt i 2018, da var Karl Viktor så dårlig at han bare lengtet etter å komme i gang med dialyse. Det bar avgårde til Tromsø for å lære seg prosedyrene for å kunne foreta dialyse på seg selv via bukhinnen. Båten «Karl Viktor» kunne delta i fjorårets skreifiske takket være reserveskipper og mannskap som skjøttet fartøyet godt.
Omfattende sak
Karl Viktors samboer, Ann-Helen Svendsen Lillehaug, var med til Tromsø. Hun opplevde det skremmende med alt omkring dialysen, det virket veldig omfattende.
– Vi fikk beskjed om å leve så normalt som mulig. Hjemme fikk vi installert dialysemaskinen og alt utstyret som skulle til. Maskinen veier 20 kilo, og så kommer all dialysevæsken i tillegg. Karl Viktor lærte seg å gjøre alt selv, han var veldig rolig på dette, forteller hun.
Paret startet gradvis trening på å kunne dra på overnattingsturer hjemmefra, der første turen gikk til Kabelvåg med bobil. Siden har de til og med vært i Syden, og det gikk bra.
– Jeg gikk på fjellturer, skiturer, og formen min kom seg betraktelig. Da begynte jeg å leke med tanken om dialyse om bord i båten, forteller Karl Viktor.
I september i fjor kom han seg på havet igjen. Etter å ha overtalt noen skeptiske leger i Tromsø, og fått installert en egen dialysemaskin om bord i båten. Lugaren måtte gjennomgå noen tilpasninger.
Renser blodet mens han sover
– Lugaren måtte reingjøres skikkelig, det er så viktig at alt er sterilt, for hvis jeg får infeksjon er jeg ille ute. Jeg monterte kroker til alt utstyret, og fikk også montert inn UPS på strømanlegget i båten, for å holde stabil strømforsyning. Du vet, bare det at ei pumpe slår inn så fører jo det til et spenningsfall, og det tåler ikke dialysemaskinen som egentlig er en datamaskin, forklarer fiskeren.
– I begynnelsen tok jeg noe som kalles for manuell dialyse, den tar 20 minutter og må utføres 3-4 ganger daglig. Da jeg fikk dialysemaskinen på plass, så fikk jeg dagen fri til å jobbe. Jeg kopler meg til maskinen når jeg legger meg i køya, den renser blodet mens jeg sover. Dette tar cirka 6,5 timer, og det går med 6 liter væske hver gang som fylles i buken min. Ankermannen min tar laus båten dersom jeg ikke er ferdig på dialysen.
Han forteller at da de sist var på Finnmarka, hadde han 30 esker dialysevæske med om bord. Denne tåler ikke lavere temperatur enn 4 grader, så lagringen er ikke likegyldig.
– Det med dialysen er blitt rutine, det er jo dette som holder meg i live, sier Karl Viktor.
Ser løsninger på det meste
Mannskapet samarbeider godt, der alle har sine roller og oppgaver. Elias Jakobsen har jobbet om bord i fire år, og sier dette om sin skipper og sjef:
– Han er en veldig positiv mann som ser løsninger på det meste. Det er sjelden han stopper opp. Kort og godt en kjempekar! Klart dette er spesielt, han er vel den eneste i landet som holder på sånn. Vi må jo ha natta fri så han får tatt dialysen. Ellers går alt på skinner her om bord.
Ann-Helen går ikke der hjemme og er redd for sin samboer.
– Jeg er trygg på at han klarer dette, han har jo fått det i fingrene nå. Det er jo livet for han å komme seg på havet. Jeg var mer skeptisk da han måtte være heime den lange perioden, men han klarte å beholde roen, sier hun.
Fisken må ha prima kvalitet
For Karl Viktor Solhaug er det ikke bare båten det er viktig å holde stell på. Også fisken han leverer skal være av prima kvalitet.
– Vi har fisken liggende i vann hele veien, slik holdes den nedkjølt og unngår trykkskader. Vi produserer is-sørpe om bord. Aller først må vi selvsagt sørge for ordentlig utblødning, påpeker han.
– La oss sammenlikne dette med et bilkjøp. Om fisk for 300.000 kroner skifter eier, er det ikke likegyldig hvilken stand fisken er i ved levering. Når du kjøper en bil til en slik sum, så sjekker du jo dekkene og øvrig tilstand. Dessuten får vi så godt betalt for torsken at vi kan ikke levere hva som helst. Vi må se og komme oss opp av den grøfta der det ikke er så nøye. I tillegg fiskekjøperne må være strenge og passe på, mener han.
54-åringen er engasjert i fiskeripolitikk.
– Det er jo yrket mitt. Skulle bare mangle, sier han.
Tar vare på de gode dagene
For tiden går det i fiske etter seien på Innersia. Etter hvert blir det av gårde til Vesterålen etter skreien. Så heim i mars for å fiske torsk og sei. Han er glad for at hysa har tatt seg opp.
– Nå har jeg god livskvalitet. Der jeg tar vare på barna, familien er så viktig. Og jeg har lært meg å ta vare på de gode dagene. Frisk sjøluft er det god helsebot i, vi er jo i pakt med naturen når vi er ute på fiske.
– Trur æ skal klare å styre unna den der depresjonen, sier han til slutt.