- Jeg har vært fascinert av forming og treskjæring fra jeg var unggutt. Nå har jeg livnært meg av treskjæring i 26 år, og jeg drev med dette på hobbybasis i 15 år før det, forteller Arthur Johansen (68).

Det er mange som er innom tresmia som ligger vis a vis hjemmet hans med himmelsk utsikt over hav og Vesterålens landskap. Gjesteboka her oser av begeistring, og hans relieffer er etterspurte.

Arthur har vært med å utsmykke alle hurtigruteskipene våre, utallige offentlige bygg, og levert flere arbeider til kongefamilien. Han har relieffer hengende i alle verdensdeler. Sine ferdigheter har han også delt med andre, i ti år reiste han og holdt kurs i Nordland og Troms fylker i regi av Husflidslaget.

Relieffets frihet

Han startet med å lage trebåter, som så mange unggutter med fjæra som lekeplass i oppveksten. Den selvlærte treskjæreren var innom stilarten akantus der han skar metervis med bladranker, men forlot denne til fordel for relieff.

- Akantus var ikke helt meg. Relieff ga meg den friheten jeg søkte, dette er en spennende stilart. Spenningen ligger i at jeg aldri vet hvordan det ferdige produktet blir. Med de andre stilartene er man mer bunden, sier han mens jernet føres stødig gjennom trevirket på et nytt relieff.

Dette relieffet, som de fleste han skjærer, uttrykker ramsalt, nordnorsk kystkultur. Der fiskeren er i ferd med å hale opp en torsk så sjøsprøyten står omkring han. Rammen rundt relieffet viser også til kystkulturen, og har form som ei sule. En måke lukker øvre del av rammen med sine utslåtte vinger. Arthur har stor innsikt i fortidas liv og levnet på kysten her nord, og han forklarer rammen om sitt kunstverk:

- Juksasula utgjør det eldste fiskeredskapet vi har. Vi snakker selvfølgelig om før-syntetisk tid da fiskesnøret var laget av hamp eller bomull. Sula var enkel og saget av ei grein som deler seg ut i to. Dette var et redskap for å tørke og å oppbevare fiskesnøret slik at det ikke skulle råtne. Fra dette redskapet kommer uttrykket «å sule opp» som betyr å avslutte fisket, eller hvilken som helst aktivitet.

Altfor lite påaktet

Arthur Johansen er en tydelig formidler av kulturarven vår, i inn- og utland. Han reiser rundt på oppdrag fra forskjellige organisasjoner og lager utstillinger med autentiske fiskarbonde-kjøkken der han demonstrerer for lengst glemt handverk. Man skulle nesten tro at mannen er sendebud fra alle fiskerbønder i nord.

- Jeg har alltid vært opptatt av historie og kjempet for å styrke identiteten til folk i nord. Fiskarbondens rolle mener jeg er altfor lite påaktet når det gjelder hvem som bygde landet vårt. Mange forstår ikke hva Nord-Norge har bidratt med gjennom 500 år, fra Svartedaudens tid til på slutten av 1800-tallet. I dette tidsrommet seilte 250 jekter sørover til Bergen to ganger årlig lastet med tørrfisk. Denne tørrfisken utgjorde 80 prosent av Norges eksport, og var av stor betydning for oppbyggingen av både Bergen og Trondheim. Ja, selveste Nidarosdomen er bygget på skatt av tørrfisk. Dette er viktig for enhver ungdom å få med seg i byggingen av sin identitet, at «også mine forfedre har bidratt». Identitet er det aller viktigste et menneske bærer med seg. Og det at man kjenner sin identitet i møtet med andre, sier Arthur.

Støa – et alfa og omega

Det kjente og spektakulære Raftsundet har hatt hyppige besøk av Arthur Johansen, som har stått for en omfattende registrering av faste kulturminner her, på oppdrag av Nordland fylkeskommune.

- Her registrerte jeg kulturminner fra før år 1900, alt av spor fra menneskelig aktivitet som bebyggelse, veier, støer, ja alt som mennesker har omgitt seg med i hjem og i næring. Det dreide seg om cirka 500 objekter totalt.

I denne jobben kom Arthur litt på kant med fylket. For han fikk beskjed om å utelate registrering av støene.

- Når vi ser på bosettings- og næringsstruktur så var det utenkelig at vi ikke skulle ta med det viktigste for fiskarbonden, nemlig støa der han kom i land. Støa var det første bosetterne bygde, og det siste de forlot overalt der det var hus oppe i bergklypene. Støene var stedet for næring og all kommunikasjon i veiløse samfunn rundt fjordene i Nord-Norge, ja jeg vil si de var alfa og omega, så dette kunne jeg ikke gi meg på.

Og han vant fram med sitt syn, mannen som ga ansikt til selveste Marmælen, den sagnomsuste lykkebringeren til enhver fisker. Myten om Marmælen omfatter også støa.

Intervjuet mange eldre

Men hvor fikk han all kunnskapen om fortida på kysten fra?

- Jeg har alltid vært interessert i historie og gammel folketro. Og jeg har trålet bygda rundt på jakt etter folkeminner herfra. Intervjuet mange eldre personer. Det har blitt til 50 opptakskassetter på 90 minutter hver. Her fikk jeg høre hva folk trodde på før i tida, hva de var opptatte av, og hva de tok varsel av i naturen rundt seg. Dette har vært til stor inspirasjon for meg.

Arthur er selv en flink historieforteller, og benytter det fargerike språket som alltid har vært en del av kystkulturen. Han har haugevis av gode historier fra gammel tid på lager, ofte med humoristiske innslag og med en poengtert slutt – ei læresetning å ta med seg videre om en vil.

Oppe på loftet i tresmia har Arthur ei omfangsrik utstilling av gamle redskaper og ting som fiskarbonden omga seg med til hverdags. På ene veggen henger en samling livfulle relieffer som gjengir dette miljøet, skåret og malt i de riktige fargene av Arthur.

På ei hylle står Kystenprisen 2012, som Arthur ble tildelt av Forbundet KYSTEN i fjor under landsmøtet i Bodø. I år var KYSTENS landsstevne lagt til Oslo i tilknytning til grunnlovsfeiringen, og da var Arthur på plass i Bjørvika i juli med si utstilling.

Skattekista

- En gang for lenge siden var jeg på et treskjærerkurs i de sveitsiske alpene. Der lærte jeg mye ved å dra rundt å se på de lokale treskjærerne. Blant annet lærte jeg å løsrive detaljer fra gammel historie, og sette fokus på den lille perlen, så å si. Jeg dro hjem og begynte å lete nede i den skattekista som våre sagn og myter utgjør. Der fant jeg Draugen, Havhesten og Marmælen med flere, og disse skar jeg ut i tre. Gammel folketro er også en viktig del av kulturarven vår, mener den erfarne treskjæreren.

En av Arthurs sterke egenskaper er å være løsningsorientert. Han ser det mulige i det umulige. Dette har han mange ganger scoret på når han har kommet til nye steder for å ha utstilling.

- Det hender ofte jeg kommer til lokaler der ingen ting er tilrettelagt for å ha utstilling, for eksempel i et kjøpesenter. Da begynner jeg straks å se etter muligheter for å bygge kulisser, i stedet for å ergre meg over det som ikke finnes der, sier han.

Etterlyser kultursamarbeid

Treskjæreren som holder til under mektige lofotfjell, evner å skue lengre utover havet enn dit øyet stopper mot landskap. Han fyrer i ovnen i tresmia og forteller fra sine utenlandsreiser. På en tur til Færøyene i forbindelse med den første nordiske kystkulturfestivalen som var i 2011, fikk han høre færøyfolkets opplevelse av sitt moderland Norge. Dette gjorde vondt for han som har jobbet med kultur hele livet.

- Både kulturkoordinatoren i Torshavn og andre færøyinger formidlet et savn av bredere kultursamarbeid og kommunikasjon med Norge. I dagens nyhetsbilde er det bare negativ omtale vedrørende ressurser i havet med krangel om fiskekvoter. Det er både sårende og tungt for den allmenne færøyingen at vi ikke har et bredere samarbeid. Det er masse fellestrekk mellom den færøyske og den norske kystkulturen. Personlig skulle jeg ønske at vi her til lands var mer opptatte av kultursamarbeidet enn ressursene i havet, for det er mer som binder oss to folk sammen, enn som skiller oss. Fikk vi dette til, ville det også bli lettere å bli enig med en liten bror der ute i havet, sier Arthur.

Han etterlyser en mer ydmyk holdning fra norsk side, med ei utstrukket hand vestover.

- Jeg opplever færøyingene som et meget gjestfritt folk. De utvandret fra Norge, og har tatt godt vare på sin gamle kultur og sine skikker. For eksempel feirer de Olsok med en veldig entusiasme gjennom hele tre dager, slik det også ble gjort her til lands i riktig gamle dager. Da kommer folk fra alle øyene inn til Torshavn der de konkurrerer som skulle det stått om liv. De ror, rir og løper seg nesten i hjel. Besøkende fra andre land blir slått over den store entusiasmen. Jeg tolker det hele slik at dette folket skriker etter å bli sett av verden – på en liten holme ute i Atlanteren.

Kultursamarbeid er noe Arthur alltid har ivret for, han har i en årrekke vært aktivt medlem i kulturkomitéen som knytter alle vesterålskommunene sammen.

Stadig nye idéer

Men tenker 68-åringen legge inn årene og nyte pensjonisttilværelsen nå?

- Den tanken har ikke streifet meg, svarer han med en god latter.

- Jobben min har blitt en livsstil der jeg bare ser fremover mot alt det jeg ikke har fått til ennå, alle idéene som skal prøves ut i tresmia og ellers, jeg har jo tusen baller i lufta. Nei, så lenge jeg får være frisk så trives jeg altfor godt i verkstedet til å skulle slutte.

To av de seks barna til Arthur følger i farens fotspor, der eldstesønn er direktør for Museum Nord som omfatter 14 muséer, mens en av de andre sønnene hans har etablert seg som treskjærer på det historiske senteret på Stiklestad.

På et gammelt ror i loftsutstillinga til Arthur lyser Ivar Aasens ord:

«Dei gav oss ein arv til å gjøyma, - han er større enn mange vil tru.» Arthur Johansen følger i disse fotsporene der han er blitt en ruvende bærer av kulturarven etter fiskarbonden, av treskjærer-tradisjonen, og ikke minst av fortellerkunsten.

Avslutningsvis minner han på om det eldgamle, persiske ordtaket: «Historia - er lyset på stien til framtida.»