Brexit betød stengte makrellfelt i britisk sone, «håpløs» leting på nye felt langt nord i Norskehavet – og frustrerte fiskere som ikke kom i mål med kvota. For norske utstyrsprodusenter betød forhandlingsbruddet at de måtte løse helt nye utfordringer.

- Plutselig ble det høyaktuelt med høyfrekvenssonarer igjen, som vi egentlig hadde sluttet å produsere for mer enn 20 år siden, forteller ingeniør i Furuno, Kjell Almås, til Kyst og Fjord. Eldre fiskere begynte å etterlyse de gamle sonarene, som var satt på land for lenge siden. Av flere hundre produserte, var det kanskje ti som fortsatt var om bord og i drift, anslår den velkjente ingeniøren.

Febrilsk leting

Som kjent førte sammenbruddet i de norsk britiske fiskeriforhandlingene i fjor til at den norske makrellflåten ikke lenger kunne gå til Shetland, hente makrellen i rolige farvann og ta den tilbake til Norge. I stedet måtte de farte rundt i hjemlige farvann og lete. Norsk sone er per definisjon «hjemme» på papiret, men i realiteten føltes dette som alt annet enn hjemlig for de norske fartøyene. De måtte langt til havs for å finne makrellen, som var urolig, sulten og stadig på farten, den stod grunt og dypt om hverandre, i et hav som var minst like urolig som makrellen sjøl.

Norge som nasjon tok kvota som britene ikke trodde vi kunne ta. Men enkeltvis var det mange norske rederier som tapte penger på dette spillet. De måtte starte på bunnen, gjøre feil og bygge opp ny kunnskap. Det kostet.

Mangler svømmeblære

Her kommer litt basal sonarkunnskap: Det sonaren ser aller best, er luft. En ubåt er lett å se. Men makrellen er jo uten svømmeblære, ergo er den vanskelig å oppdage. Dessuten skifter den stripete jegeren stadig retning, som betyr at man kanskje ser stimen klart og tydelig når den svømmer på tvers av strålen, men så ta den plutselig en 90 graders sving, svømmer rett mot strålen – og fordufter på skjermen. I tillegg er den altså stadig på farten, i høy hastighet, noe som gjør det vanskelig å få inn klare bilder oppe i styrhuset. Og går den grunt, og en båt samtidig passerer, med masse luftbobler fra propellen, så vet vi hva som skjer. Bildet drukner i falsk luft, og når lufta er borte, er makrellen det også. Ta også med at en sonar ser lettere små makrell enn stor, så får du enda et forstyrrende element inn på arenaen.

Men ulike frekvenser gir ulike bilder, med hver sine fordeler og ulemper. Samme båt har gjerne flere sonarer, og flere frekvenser, samtidig, som gir utfyllende skjermbilder. Og i dette fisket kan altså sonarer på høyfrekvens, det vil si 180 kilohertz, gi viktig informasjon som de andre sonarene ikke kan gi. Fiskekjøttet og mageinnholdet kan vises på en høyfrekvent sonar. Oppdagelsen ble gjort av Almås selv om bord i kystnotflåten i Vestfjorden, da makrellen for noen år siden plutselig dukket opp i nord.

- Nå var det spesielt eldre fiskere som tok kontakt og etterlyste høyfrekvent verktøy igjen. De ville ha den gamle sonaren tilbake, forteller 62-åringen, som har drevet med dette i over en mannsalder.

Sonar til Playstation-ungdom

Men de gamle fiskerne fikk ikke den gamle sonaren tilbake. De fikk en modernisert utgave. Høyfrekvensen fra gamle dager var tilbake, men i en helt annen utforming. Ting har skjedd på 20-30 år, og Almås og kollegene måtte lage verktøy for ungdom som var vokst opp med Playstation, i tre dimensjoner. Å fiske makrell handler som kjent om stress, om å handle raskt og riktig, og de som styrer not og trål har nå fått en tredimensjonal forståelse av hvor stimen står og hvordan den oppfører seg, som man ikke hadde for en generasjon siden.

- Vi solgte 20 slike sonarer i fjor. Det er et enormt høyt tall på så kort tid, forteller Almås.

Bedre skodd i år

Til folk som jobber i salgslag, forvaltning og i industrien og som bet neglene av seg i fjor, har Almås et godt budskap: 2021 vil ikke gjenta seg.

- Flåten er bedre skodd i år, med bedre utstyr og nye erfaringer å bygge på. Fiskerne har gjerne fleipet med at vi i denne bransjen er de eneste som har tjent penger på Brexit. Men i år tror jeg at den pelagiske flåten også vil kunne fortelle at de har tjent penger på dette.

- Alt i alt sitter vi igjen med mye ny kunnskap om oppførselen til makrellstimene, fra områder hvor det tidligere ikke var interessant å oppsøke den. I neste omgang kan dette komme svært godt til nytte for Norge som fiskerinasjon, sier Almås.

«Kjenner lusa på gangen»

Er det sild eller er det makrell du er i ferd med å få i nota? Eller er det begge deler? Et fininnstilt ekkolodd kan «kjenne lusa på gangen».

Furuno er et globalt konsern med hovedkontor i Japan, og artsgjenkjennelse innebærer selvsagt at teknologien må utvikles der fisken står. Testing på arter i Nordøst-Atlanteren ble utført i norske farvann, av ingeniør Kjell Almås og hans kolleger.

- Det har med responsen på ekkoloddet å gjøre. Det er litt forskjell fra art til art, hver art har sin profil, som systemet gjenkjenner. Er det flere arter i samme stim, vil den også kunne fortelle hvor mange prosent det er av hver art. En stim som ser lovende ut, kan vise seg å inneholde alt for stor innblanding av en uønsket art. Ekkoloddet kan altså være med og hindre at verdifulle ressurser må gå i kverna, sier Almås til Kyst og Fjord.

Vi traff Almås på Blue Fish-messa i Ålesund, bare noen meter unna Furunos eget kontor i Ålesund.

- Vi ser at denne elektronikken blir enormt viktig for å optimalisere fiskeriet. Ved siden av å artsbestemme, kan loddet også forteller om gjennomsnittsstørrelsen, altså helt nye anvendelser på en velbrukt oppfinnelse.