En solskinnsdag sent i april, legger havforskerne fra kai i Skånevik på Vestlandet med en småbåt, melder Havforskningsinstituttet på sine nettsider.

Folk, ferjer og forskerkolleger har hatt øyene på stilk de siste dagene, og varslet om at nå er den vesle spekkhoggerflokken tilbake langs vestlandskysten.

Havforskerne har lett etter denne gjengen i flere dager, men har kommet litt for seint – gang på gang.

Men på den aller siste kvelden i felt, snur lykken og havforskerne slår to forskingsfluer i en smekk.

To spekkhoggere – ei hann og ei hunndyr – får hvert sitt lille satellittmerke på ryggfinnen, og forskerne tar med seg en biopsi – ei lita hud- og spekkprøve.

Dette satellittmerket skal avsløre vandringsrutene til disse store rovdyrene.

Og spekkprøvene skal vise følgene av det som er en heller uvanlig diett.

Sporer hvor spekkhoggerne svømmer

Merkingen er et samarbeid mellom Havforskingsinstituttet og UiT Norges arktiske universitet, mens biopsiene skal bli analyserte av Norwegian Orca Survey (NOS).

Det mor og en mellomstor kalv fra en ganske spesiell flokk som nå er merket.

Merket sitter fast i opptil tre måneder, før det så løsner og faller bort av seg selv. Erfaringer fra tidligere merkinger viser at det eneste sporet den vesle satellittpassasjeren etterlater seg er ett arr som gror og forsvinner etter få uker.

– Men mens merket sitter på, får vi kontinuerlig informasjon om hvor spekkhoggerne er, forklarer HI-forsker Carla Freitas.

Flere ganger om dagen sender merket oppdatert posisjonsdata via satellitt.

All denne posisjonsdataen forskerne samler skal de bruke inn i flere prosjekt. Inkludert EU-prosjektet MARHAB, som gransker hva de viktigste habitatene er for topp-predatorer i Skagerrak.

Og ja, Skagerrak er et stykke fra vestlandskysten, men satellittmerkene skal vise hvorvidt disse områdene heng sammen. Ferierer disse spekkhoggerne i vest også i sør?

Nisejegere

Disse spekkhoggerne har nå en passasjer som tyster om hvor de drar. Men i tillegg har forskerne tatt en liten biopsi fra dem.

Disse hud- og spekkprøvene avslører om hva spekkhoggerne har fått i seg.

– Spekkhoggerne hører til en ganske spesiell familie, som blir kalt 280s, sier forskar Eve Jourdain fra NOS. Ho har fulgt denne flokken i flere år.

Spekkhoggarfamilien som besøker vestlandskysten og svømmer i fjordene på våren har nokså unike måltidsvaner.

De fleste spekkhogger-grupper i Norge har spesialisert seg på å spise fisk, og særlig sild. Men disse spiser også sjøpattedyr – de spiser niser og sel, i alle fall mens de er på vestlandsbesøk.

Den «forurensede» spekkhoggeren

Om det er nise og sel på menyen, heller enn sild, så et spekkhoggeren på toppen av næringskjeden.

Dette innebærer at middagen gjerne kan inneholde mer miljøgifter, som blir konsentrerte oppover i næringskjeden. Når spekkhoggere da i tillegg kan bli gamle, har de tid til å samle opp flere ugunstige stoff i kroppen i løpet av et langt liv.

Det er UiT-forsker Audun Rikardsen som har merket de to spekkhoggerne. Han har lang erfaring med å merke både spekkhoggere og andre kvaler. Foto: Carla Freitas / HI Foto: CARLA FREITAS, HAVFORSKNINGSINSITUTTET

– Mange miljøgifter sitter i fettet – og det er også fett ungene får i seg når de dier fra mor. Dette er derfor en dårlig kombinasjon og en dårlig start på livet for kalvene, sier UiT-forsker Audun Rikardsen og fortsetter:

– Spekkhoggerne er kanskje det mest forurensede dyret på jorda, og derfor er det særlig viktig å få mer informasjon om akkurat disse dyrene, og hvor og når de blir påvirket.

Han peker på at spekkhoggerne kan få dårlig helse, og i verste fall slutte å produsere unger.

NOS har tidligere undersøkt en død spekkhogger-kalv fra samme flokken, der foreløpige resultater tydet på høye miljøgift-nivå.

Spekkprøvene skal late forskerne undersøke hvor «forurenset» disse nise-spisende spekkhoggerne er, og om de har høyere dødelighet enn artsfrendene som heller spiser fisk.

Lokale fotografer som Olve Vaagø Erdal (helt til høyre, med kamera) har vært uvurderlig hjelp for forskerne. Her er merketeamet på Vestlandet, fra venstre: Audun Rikardsen, Eve Jourdain, Even Moland og Carla Freitas. Foto: AUDUN RIKARDSEN, UiT

Ligger ikke på latsida

Til nå, viser satellittmerkene at disse spekkhoggerne ikke ligger på latsiden og at den vesle familien holder sammen.

– Vi merket disse spekkhoggerne i Åkrafjorden, og få dager senere dukker de opp i Fedafjorden hundrevis av kilometer unna, sier Freitas og fortsetter:

– Så tok de seg en snartur ut i åpent hav, muligens for å spise litt fisk, for så å komme tilbake til fjordene. De beveger seg ganske raskt, trolig for at de skal komme overraskende på byttet sitt.

Målet er at merkedataen, biopsiene og observasjoner fra publikum til sammen kan gi forskerne enda mer innsikt i hverdagen til disse spekkhoggerne, og hvordan de blir påvirket av menneskelig aktivitet.

– Med satellittmerke kan vi også identifisere steder som er viktige for disse dyrene når de holder seg i områder der vi ikke kan se dem. Dette er svært viktige data som myndighetene senere kan bruke som grunnlag for bedre vern av enkelte område for forstyrrende menneskelig aktivitet, sier Rikardsen.

HI-forsker Carla Freitas peker på verdien av at flere forskergrupper samarbeider og i tillegg får observasjoner fra publikum:

– Dette lar oss samle viktig informasjon for å bli mer kjente med disse spekkhoggerne, og kunne bevare dem og habitatene deres.