Noen miljøgifter har så lang nedbrytingstid at de blir værende økosystemene flere tiår etter at de ble sluppet ut, melder Havforskningsinstituttet på sine nettsider.

Siden 2005 har havforskere derfor fisket torsk, hyse og sei i Nordsjøen for å undersøke hvor mye av disse miljøgiftene som fremdeles fins i større grad i levra hos fisken.

– Resultatene viser at det har vært en betydelig nedgang for fire av de seks stoffgruppene vi har undersøkt i de tre torskefiskene, sier forsker Stepan Boitsov.

Samtidig er det ikke bare godt nytt: For en stoffgruppe fant forskerne en økning i både torsk og hyse.

Forbudte miljøgifter

Den nypubliserte tidsserien baserer seg på fiskeprøver tatt fra forskingsfartøyene «G.O. Sars» og «Johan Hjort», om lag hvert tredje år fram 2005 fram til 2019.

Miljøgiftene forskerne gransker, er såkalte POP-ar – persistente organiske miljøgifter. Noen har tidligere blitt brukt som plantevern- og insektsmiddel, noen er industrikjemikalium for å produsere produkt som måling og gummi, og andre igjen er brukt i forbindelse med brannslukking.

Felles for disse er at de har lang levetid i naturen, og blir mer konsentrert oppover i næringskjeden, og er skadelige både for menneske og miljø.

– Det er også ei av grunnene til at de aller fleste i dag er forbudte gjennom avtaler som Stockholm-konvensjonen, forklarer Boitsov.

Miljøgiftene er fettløselige, og samler seg opp i spekk og lever. Særlig sårbare er topp-predatorene – artene som er øverst i næringskjedene, som bare spiser fisk og derfor kan akkumulere større mengder miljøgift.

Størst nedgang for den sist forbudte miljøgiften

Hos alle de tre granskede fiskeartene har det vært en markant nedgang i nivå av stoffgruppene PCB, DDT, HCH og PBDE, viser resultatene.

– Bromerte flammehemmere (PBDE), som faktisk er miljøgiften som sist ble forbudt, har den største nedgangen. Tiltak som forbud gir størst effekt i starten og så flater nivået ut etter kvart, sier Boitsov.

Også for TNC har det vært en nedgang i nivåene hos hyse og sei, mens nivåene er stabile i torsk.

– Håpet har vært at nivåene skulle gå ned etter at det internasjonale samfunnet iverksatte tiltak som forbud. Vi ser at de fleste miljøgift-nivåene går ned, men også noe som ikke gjør det – eller som går ned veldig sakte. Her kan artsforskjeller spille en rolle, sier forskeren.

Økning i HCB-nivåene

Der kurven har gått i feil retning, er for HCB.

Resultatene viste at HCB-konsentrasjonen i torsk og hyse har økt, mens det i sei var en mindre nedgang.

– Denne økningen viser trolig et vedvarende utslipp av denne miljøgiften fra nåværende kilder, sier Boitsov.

Selv om HCB har vært omfattet av Stockholm-konvensjonen siden 2004, er det fremdeles noen tilførsler av stoffet til miljøet. Miljøgiften kan nemlig oppstå som biprodukt ved produksjon av noen organiske løsemiddel og enkelte pesticider. I tillegg kan HCB bli tilført miljøet om industriavfall som inneholder klorerte organiske materiale som ikke blir fullstendig forbrent.

Forskerne har også sammenlignet resultatene fra Nordsjøen med en tilsvarende tidsserie de har bygd opp fra Barentshavet. Der har havforskerne prøver helt tilbake til 1992.

Nivåene av alle miljøgiftene, med unntak av HCB og TNC, var høyere i torsk og hyse fra Nordsjøen enn i Barentshavet.

Havforskerne har også samlet prøver fra Norskehavet, men resultata fra disse dataene er ennå ikke klare.

– Disse tidsseriene er resultat av langvarige overvåkningsprosjekt HI har i de tre havområdene, og gir oss verdifull kunnskap.

Viktig med internasjonal innsats

Samlet sett, viser resultatene at det har vært en nedgang i majoriteten av de studerte miljøgiftene i noen eller alle de tre artene i Nordsjøen.

– Dette bekrefter hvor viktig det er med en internasjonal innsats for å fase ut disse miljøgiftene, sier Boitsov.

Økningen i HCB-nivåene er likevel et tankekors, understreker forskeren.

– Det viser hvor vanskelig det er å fjerne disse miljøgiftene fra det marine miljøet.