Skrevet av: Gunnar E. Kristiansen, historiker

Da femårsplanen for moderniseringen av Telegrafverket var ferdig i 1939 ser vi at av et totalbudsjett på kr. 2 750 000 til radioanlegg ble det beregnet «170 000 til ny kystradiostasjon ved Harstad» og «200 000 for senderutstyr til Harstad Radio for forbindelsen til Longyearbyen, Svalbard ». I samme budsjett var det og avsatt 7 millioner til automatisering på 14 steder rundt omkring i Norge hvorav 240 000 til Harstad. Telegrafverket sa og at det måtte påregnes en tilleggsbevilgning over Svalbardbudsjettet på ca. «300 000 til telegrafi- og telefonanlegg (for) Longyearbyen, Svalbard for forbindelse til Harstad». Telegrafverket måtte og være innstilt på å bekoste 100 000 til det nye anlegget av kystradiostasjonen i/ved Harstad.

Tysk stilling i Kaarbøåsen:Tyskerne startet snart med graving og montering av stillinger tilforsvar av Marinefunkstelle Harstad. Foto: Siegmund Danckwerts – Sør-Troms Museum

Andre verdenskrig

Da de tyske troppene ankom Norge 9. april 1940 forstår vi at det ville gå noen tid før man fikk bygd opp den foreslåtte kystradiostasjonen i eller ved Harstad. Men Wehrmacht hadde og sine radioplaner for Harstad. Om de fulgte planen etter telegrafverkets skisser er vel mer usikkert, men så snart de første tyske troppene ankom startet de oppriggingen av forsvarsverket for Funkstellet, som befolkningen kom til å kalle radiostasjonen tyskerne bygde i Kaarbøåsen. Steinar Pedersen forteller blant annet at de rigget to mitraljøsestillinger i Harstadåsen; en vendt mot Harstadskaret og det som seinere ble til Folkeparken og den andre vendt mot Sama/Trondenes. Dessuten viser en del fotografier tatt av en tysk offiser sommeren 1940, at det ble laget flere slike stillinger langs hele Harstadåsen.

Vi vet ikke nøyaktig når tyskerne begynte oppbyggingen av radiostasjonen i Kaarbøåsen, men de tyske bildene viser oss at det må ha skjedd i løpet av sommeren 1940.

Jakob Eliassen (1922-2010) bodde på Eineberget. Han fikk «tyskerarbeid» sommeren 1941 med å frakte varer og forsyninger fra Eineberget og opp på «Funkstellet». Det var ingen vei opp til det som langt seinere ble til Torfinns gate; kun et hestetråkk opp til gjerdet Kaarbø-gården hadde satt opp fra Skaret og nordover til den delen av Harstadåsen som tilhørte Rønning-familien. Her oppe plasserte Kaarbø-gården hestene sine etter dagens arbeid. Kaarbø eide opp til toppen av åsen der de grenset mot Sama-gårdens utmarksområde. Etter krigen var det sønn av drengen i Kaarbø-gården; Steinar Pedersen (f. 1935), som fikk jobben med å ri gammelmerra gjennom grinda ved siden av det som hadde vært den tyske radiostasjonen. Her ble merra sluppet løs for natta sammen med et føll og en arbeidshest. Morgenen etter ble hestene hentet ned igjen, slik man hadde gjort til alle tider.

Arbeidet til Jakob Eliassen besto i å befordre forsyningene fra byen som ble losset fra lastebilene på Eineberget. Bilene kom nemlig ikke opp den bratte lia til Funkstellet. Ved «Hansinastua» ble varene omlasta. Noe måtte bæres opp, men det meste ble lagt på slede eller vogn, og kjørt opp med hest.

«Funkstellet»

Forholdene ved tyskernes radiostasjon endret seg; fra 1943/44 kom det blant annet opp en garasje for en Horch (tysk bil som ble brukt til forskjellig ved anlegget). Tre brakker var plassert slik at de sto med gavlen mot Kaarbøgården/byen. Ei fjerde brakke; stasjonssjefens og andre offiserers bolig, sto nærmere brinken mot Eineberget. At det sto en garasje ved de tre brakkene kan forklares med at i 1943 kom en delegasjon tyske befalingsmenn på visitt til vognmann og småbruker Aage Rønning. De ville anlegge en vei over potetåkeren hans på Eineberget. Denne veien skulle gå opp til Funkstellet, der Kaarbøgården før krigen hadde hatt et inngjerdet område for gårdens griser. Denne ordninga var grei, både for grisene og folket på gården – ved at man slapp den noe intense lukta fra et grisehus samtidig som grisene fikk rote etter røtter og annet i den ellers ubrukte jorda i området. Tyskerne ville vise Rønning hvor stor del av potetåkeren de ville «ekspropriere», og gikk inn i fjøsen hvor de hentet hesjestaurer til å markere med. Heldigvis la de ikke merke til den trekassen som sto i skjul bak staurene. Kassen inneholdt nemlig bøkene fra Harstad Arbeidersamfunds bibliotek, som Aage Rønning, Paul Nilsen og andre partikamerater hadde berget fra huset og fått plassert i Rønning-fjøsen før de første tyskerne kom til Harstad 13. juni 1940. Tyskerne bygde veien slik at det ble mulig å ta seg fram til Funkstellet med bil. (Arbeidersamfundets bibliotek ble langt seinere overlevert museet på Trondenes – i forannevnte kasse).

Det tyske «Marinefunkstelle Harstad» ble bygd opp i Kaarbøåsen som langt seinere ble til den sørligste biten av Torfinns gate. Ei av brakkene lå der Torfinns gate 13A seinere ble bygd, garasjen og de tre øvrige brakkene sto der Torfinns gate 16 og 18 ble bygd. Etter krigen ble det som nå er Torfinns gate 15A brukt som bolig for fire familier der en eller begge ektefellene var knyttet til Harstad Radio. Der huset som nå har adresse Torfinns gate 15C står, var det anlagt en liten betongbygning som inneholdt en transformatorstasjon, og på toppen av den ble det tidvis mulighet for å bade i regnvann, idet det var murt en kant rundt som kunne være ca. 60 cm høy.

På dagens adresse Torfinns gate 15 var det bygd et lite skur som huset en pumpestasjon, som sørget for vanntilførselen til anlegget. Og ikke langt fra Torfinns gate 13a (sjefsbrakka) reiste en av de tre ca. 35 meter høye antennemastene seg. Disse mastene var konstruert i tre, som gjorde at mastenes «bein» ble skjøtet med nokså kraftige jernbeslag. Det var anlagt stigetrinn opp til mastetoppen og antennetrådene.

Ved siden av - eller - til høyre for tyskernes garasje var grinda i gjerdet som Steinar Pedersen fulgte de tre Fjordingene gjennom opp til kvelds-nattbeitet.

Den ene av de to andre mastene var plassert bak de tre forannevnte brakkene, omtrent der telegraffullmektig Ruth Nibe og mekanikeren Bjarne Nibe fikk bygd familieboligen langs det som seinere ble til Radioveien, mens den tredje masta sto helt i sørenden av Torfinns gate, i nærheten av der Torfinn Kaarbø seinere bygde sin bolig.

Harstad Radio 1953: Brakke-hytta som huset Harstad Radios ekspedisjonslokale og Svalbardekspedisjon på toppen av Harstadåsen fra 1948 til 1956. Foto: Sigrid Rød

Harstad Radio

«Funkstellet» ble overlatt Telegrafverket i Harstad ganske snart etter tyskernes kapitulasjon. Tidligere avdelingsleder Sigrid Rød har fortalt at den formelle starten på Harstad Radio ble 22. august, men den fysiske overtagelsen av tyskernes Marinefunkstelle Harstad skjedde først 21. september i frigjøringsåret. Dessuten ser vi at Harstad Radios første telegrafbestyrer; Frithjof Bathen annonserte etter to piker høsten 1945.

Utbygging av Harstad Radio kom ikke i gang før høsten 1947, noe som skyldtes den alminnelige mangel på bygningsmaterialer. De første mastene ble reist på toppen av Harstadåsen i 1946/47, disse var ca. 45 meter høye og konstruert i tre.

I mars 1946 meldte Harstad Tidende, som hadde snakket med bestyrer Bathen, at den foreløpige sikring av ruteflyging til Nord-Norge ville bli ivaretatt av en egen radiostasjon i Harstad, sannsynligvis bemannet av Det Norske Luftfartsselskap (D.N.L.) sine egne folk. Imidlertid mente han at det på sikt var planer om at også denne tjenesten skulle overføres til Harstad Radio, men foreløpig hadde stasjonen så mange oppgaver og relativt dårlig utstyr at dette ville bli vanskelig.

I desember 1947 ble det lagt ny el-kabel med større kapasitet fram til stasjonen i Kaarbø-åsen. Det var nødvendig å bedre telefonsamtalene over Harstad Radio.

Av de budsjetterte 200 000 til kystradiostasjonene ble det i 1948 avsatt 80 000 til «fullføring av den første utbygging av Harstad Radio». På ettersommeren 1948 ble stasjonen flyttet til toppen av Harstadåsen. Da ble det reist tre stålmaster med påmontert lys på toppen, som skulle sikre luftfarten over stedet. Disse mastene kom fra et tysk anlegg som hadde vært under planlegging på Tårstad i Evenes. Selve stasjonsbygningen var 85 kvadratmeter og ble betjent av 9 mann – der Sigrid Rød (1916-2010), datter av kaptein Oluf Rød og Antonetta Simonsen Rød var en. Den nye stasjonen ville nå betjene trafikken fra Rørvik i sør til Svalbard i nord, dit særlig telegramtrafikken var stor. Stasjonssjef Bathen opplyste at det normale var at det daglig ble formidlet 200 telegrammer dit, men at det fortsatt bare var et ønske å kunne ringe dit.

Bathen søkte å få fortgang i telefonforbindelsene med Svalbard, men var selvsagt avhengig av bevilgninger til fornødent utstyr. I desember 1948 ventet han fortsatt. På statsbudsjettet for 1949 ble det avsatt 770 000 til diverse utgifter ved kystradiostasjonene inklusive kjøp av hus rundt Harstad Radio. Dette dreide seg om kjøp av tomtene til de husene man overtok etter frigjøringa.

14. februar 1949 meldte Harstad Tidende at det ble foretatt prøvesending over radiotelefon til Svalbard fra Harstad på Morsdag. Bestyrer Bathen sa det hadde vært vellykket og at det ville bli foretatt flere prøvesendinger, men mulighetene for hemmelige samtaler måtte man vente med til bedre utstyr var på plass. Denne meldinga ble kopiert i så å si alle landets aviser. I Røros-avisa Arbeidets Rett ble det også referert til en tre-minutters telefonsamtale som stiger Rick. Knudsen hadde med sin mor heime på Røros. Da det ble åpnet provisorisk radiotelefonsamband med Svalbard 1. april 1949, var også dette ei melding som gikk ut over alle landets aviser.

Harstad Radio ca. 1959-1960: Slik kunne det se ut en vinterdag seint på 1950-tallet rundt stasjonshuset på toppen av Harstadåsen. Brakka fra 1948 som ble revet i 1960 skimtes til venstre bak (foran) bygningen. Foto: Telemuseet

I 1954 ble det montert en ny kortbølgesender på 2,5 kw. med tre kanaler for å kunne ekspedere telegram og telefontrafikken på radiosambandet med Svalbard Radio. Det ble og bestilt en tilsvarende til Svalbard Radio. Byggingen av ny stasjon ble forutsatt startet opp høsten 1953 til en kostnad av 260 000, derfor ble det gjort en tilleggsbevilgning på 70 000 kroner.

I 1956 sto det 90 kvadratmeter nye stasjonshuset i betong ferdig på toppen av Harstadåsen. Det var planlagt av sivilingeniør Ole Alm og bygd av entreprenørfirmaet ingeniør Kr. Strøm. Det var og skaffet sidebåndsvelger og mottaker for telefonitjenesten rettet mot radiosambandet med Svalbard. Likevel ser man av Telegrafverkets budsjettframlegg at man ikke var helt ferdig med anlegget. I 1957 ser det imidlertid ut til å ha vært fullført.

I 1964 ble det gjort en førstebevilgning til nytt sender- og mottakerutstyr ved Harstad Radio, for å forbedre det dårlige sambandet til Svalbard. Dette ble ytterligere forsterket ved at man var inne i en periode med dårlige sambandsforhold – både for radio og telegramtrafikken.

Nytt anlegg ble montert i Ny Ålesund og nå ville trafikken derfra gå til Ski, og Jeløya skulle sende til Ny Ålesund, meldte Harstad Tidende i februar 1966. På toppen av Harstadåsen ble det ryddet; brakka fra 1947 ble nå solgt for nedrivning.

I 1968 ble tre tomter og en boligbrakke samt noe teknisk utstyr ved Harstad Radio solgt. Samme år ble det gjort forberedelser til å flytte Harstad Radios funksjoner med og mot Svalbard til Ski/Jeløy: Antenneanleggene på Svalbard ble overhalt og forandret. Nå ble det fart i endringene ved kystradiostasjonene. Per utgangen av 1974 var det kun to selvstendige kystradiostasjoner igjen i Norge: Harstad Radio og Rogaland Radio i Stavanger.

Radiooperatør Reidar Johansen på lyttevakt. Han var den eneste som fanget opp nødropene fra «Polarbas», som i sin tur førte til at de 12 om bord blereddet. Han ble de ansattes talerør for å beholde Nord-Norges viktigste kystradiostasjonen: Harstad Radio. Foto: Harald Berg – Harstad Tidende.

Varierende oppgaver

Kystradiostasjonene var primært opprettet for å sikre sjøtrafikken langs kysten. 9. november 1948 besluttet Telegrafstyret å gi gratis legeråd for skip i sjøen, som fra Harstad Radio ble besørget av Harstad og Troms fylkes sykehus. Fra 1. juli 1952 ble særlig viktige meldinger som tidligere var sendt i tilknytning til NRKs nyhetssendinger sendt ut over kystradiostasjonene. Harstad Radio fikk da ansvar for strekningen Tennholmen fyr til Andenes fyr.

Da to tyske trålere som anropte Harstad Radio kom innom Harstad i november 1948 måtte avisa Folkeviljen brukte mye sverte på å forklare at også tyske trålere hadde adgang til norsk havn for viktige reparasjoner. Ekkoloddet var skadet på et av fartøyene og to mann var skadet på det andre. Noe seinere savnet man signal fra isbryteren Åsenfjord som man visste var på vei til Harstad fra Svalbard. Når så tollkammeret bekreftet at den ikke var ankommet til avtalt tid – og at Harstad Radio ikke hadde hørt fra skipet siden Bjørnøya radio, ble man bekymret. 24. november 1948 hadde Isfjord Radio hatt kontakt med skipet som da meldte at de hadde problemer med en radiosender. 27. november kunne Nordlys melde at skipet hadde hatt kort kontakt med Harstad Radio, og med 40 besetningsmedlemmer, en del passasjerer inkludert en skadet gruvearbeider var det snart ventet inn til Tromsø. Alt vel!

Fullmektig Oddny Bendigtsen på vakt i lytterommet i Televerksbygget. De to timene som vakta varte var konsentrert om å lytte på nødfrekvensene. Her var det verken lov til å røyke enn si lese. Foto: Harstad Tidende

Fra 1. januar 1950 ville Telegrafverket forlange sertifikat fra de som hadde installert radiotelefoni i fiske- og fangstfartøyene, dette var bakgrunnen for de mange kurs i radiotelefoni for fiskere ved Harstad Radio i tida 1949/50 og -51. Planlegginga av det første kurset begynte i januar/februar 1949. Det ble planlagt i samråd med Harstad flysikringsstasjon. Flysikringens bestyrer Danielsen allierte seg med fullmektig Ellefsen ved Harstad Radio som lærer. 12 fiskere meldte seg på kurset som startet ved Harstad folkeskole 25. april 1949. Fra høsten ville også Tromsø Radio tilby slike kurs, fortalte Nordlys.

Kursvirksomheten økte – proporsjonalt med installerte radioer på fartøyene. Etterjulsvinteren 1952 ble det avviklet et kurs i radiotelefoni for soldatene på Bardufoss. De måtte til Harstad Radio for å avlegge sine sertifikatprøver. I november 1956 ble det arrangert radiotelefonikurs for soldater ved det som den gang ble benevnt Harstad Festning. Av de 30 som meldte seg på fullførte 24 med svært gode resultater, noe bestyrer Bathen ved Harstad Radio bekreftet i kraft av å være sensor.

Tromsø og Harstad Radio fikk i tidsrommet 22. september til 23. oktober 1967 ansvaret for å varsle om oppskyting av raketter fra Andøya rakettskytefelt innenfor fareområdet Vesterålen - Sør-Troms.

Harstad Radio var engasjert i flere redningsaksjoner på de strekninger stasjonen var satt til å overvåke. En av de mest omtalte var den omkring «Utvik Senior» i 1978. Selve hendelsesforløpet til denne ulykka er utførlig beskrevet i Stortingsmelding nr. 33 2004-2005.

Sigrid Rød (1916-2010) startet tidlig sin karriere i det som da het Telegrafverket. Hun ble en høyt respektert og godt likt avdelingssjef ved Harstad Radio.

Flytting

Forberedelser var i gang fra midt på 1970-tallet, og da Televerksbygget i Hans Egedes gate 6 sto ferdig etter investeringer på rundt 8 millioner, var også Harstad Radio klar til å flytte ned fra åsen og inn i nybygget. I januar 1977 var hele operasjonen sluttført, med den lille reservasjonen at de høge radiomastene ble stående på Harstadåsen – faktisk fram til våren 2000. Fra høsten 1976 ble anlegget på Harstadåsen fjernstyrt fra Televerksbygget i sentrum. Organisatorisk betød dette at man fra 1. april 1976 var underlagt Harstad Teleområde, mot tidligere Telenor Nord. Harstad Radio som tidligere fjernstyrte VHF-stasjoner på Andenes, Stokmarknes, i Narvik og på Kistefjell, samt mellombølgeanlegg på Andenes og Stokmarknes, ville nå bli den mest moderne kystradiostasjonen med alle installasjonene på plass i ekspedisjonslokalene i Hans Egedes gate 6. Neste skritt var å la Tromsø Radio bli fjernstyrt fra Harstad og Hammerfest.

Det går mot slutten for kystradiostasjonene

22. oktober 1980 reiste stortingsrepresentant Arnljot Norwich (H) fra Harstad et grunngitt spørsmål vedrørende nedleggelsen av Tromsø Radio. Saken var at Tromsø Radio nå ble fjernstyrt fra Harstad Radio. Norwich fant det uforsvarlig – både med hensyn til beredskap og alminnelig sikkerhet til sjøs. Især med henblikk på den forestående oljeboringsaktivitet nord for 62⁰ Nord, men også for fiskerne som overhodet ikke var blitt forespurt om saken. Statsråd Ronald Bye besvarte spørsmålene, men ga ingen garantier for bevaring av televerkets tidligere strukturer, og i stortingsbehandlingene fra 1981/82 får man bekreftet Tromsø Radios nedleggelse.

Ekspedisjonslokalet 1985: Slik så ekspedisjonslokalet ut i 1985 med fullmektigene Karl Steinar Mikkelsen t.v. og Bodil Hanssen, vikarekspeditør John Torstad i midten. Foto: Harstad Tidende

I 1988 vedtok Stortinget å legge ned og automatisere Harstad Radio. Dette ble det ytterligere bråk rundt. Lokalt ble det protestert og argumentert for at dette ville betyr dårligere sikkerhet for kystens folk. I Stortingets spørretime 8. februar 1989 stilte representanten Magnus Stangeland (Sp) spørsmål til samferdselsminister William Engseth omkring forliset til «Polarbas» der det nettopp var Harstad Radio som hadde fanget opp MAYDAY-signalene (nødmeldingene) fra fartøyet. Dette forklarte Engseth med at Polarbas hadde oppkalt akkurat Harstad Radio, og videre utover i ordskiftet viste han til at det hadde vært store og følelsesladde debatter omkring saken – uten å ville gå inn for å omgjøre vedtaket som i sin tid ble fattet. Før Engseth kom på en kortvisitt til Harstad Radio hadde imidlertid lyttevakt Reidar Johansen forklart hvordan det hang sammen: Bodø Radio var belemret med så mye støy at nødmeldinga fra Polarbas «druknet». Johansen ved Harstad Radio var den eneste som hørte dem og fikk alarmert redningstjenesten i Bodø. Engseth ville likevel ikke love noe da han besøkte stasjonen i Harstad. Men Stangeland med flere ville det annerledes: På vegne av Senterpartiets stortingsgruppe ble det den 13. april 1989 satt fram «Forslag fra stortingsrepresentantane Peter Angelsen og Magnus Stangeland om at Ålesund, Harstad og Hammerfest kystradiostasjoner fortsatt skal opprettholdes betjent og med lyttevakt m. v.». Imidlertid ble det gjort vedtak i Stortinget den 11. mai 1989 om ikke å ta opp forslaget til behandling.

I Stortingets spørretime 15. november 1989 stilte representanten Jan Elvheim (A) fra Harstad følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I forbindelse med automatiseringen av kystradiotjenesten var det en forutsetning at overflødig personell ved Harstad Radio skulle tilbys annet arbeid i Televerket. Hva vil samferdselsministeren gjøre for at denne forutsetning skal bli fulgt opp?»  Statsråd Lars Gunnar Lie svarte blant annet med å vise til at det per dato var to av de 12 berørte som allerede hadde fått arbeid i andre statlige etater. Så ville man fortsette med å se hvilke muligheter det var for de øvrige. Televerket hadde dessuten gitt tilbud om videreutdanning. Elvheim påpekte at «de ansatte ved Harstad Radio, lever nå i en situasjon der de ikke vet noe om sin fremtid». I tilleggsspørsmålet ba han statsråden om snarest mulig å gi betjentene beskjed om når de i Harstad så vel som Hammerfest og Ålesund radio kunne forvente å være sikret nytt arbeid.  I sitt tilsvar gjentok Lie at Televerket ville «stå ved og oppfylle den føresetnaden som låg i vedtaket». Elvheim viste da til et skriv utgått fra Harstad teleområde med kopi til Teledirektoratet der det blant annet sto at «Harstad teleområde må forberede seg på en rekke oppsigelser blant de ansatte ved Harstad Radio. Ut fra det samferdselsministeren har sagt i dag, går jeg ut fra at det vil gå beskjed tilbake om at dette utsagnet ikke har livets rett».

Radiomaster for fall: 4. april 2000 skrev Harstad Tidende at «de tre mastene til Harstad Radio» ble revet mandag (3.april). Personell fra Forsvaret brukte sprengstoff for å felle dem. Et par dager seinere ble mastene kuttet opp i 5 meters lengder, for å blifraktet ned med helikopter. Erik Roald Hoel (69) fortalte at han var med åfrakte dem opp og få reist dem i 1948. Ingeniør Kr. Strøm støpte fundamentene. Sanden kom med lastebil til «Sommerfjøssletta» ved Folkeparken. Derfra ble den kjørt opp med hest og kjerre. Mastene kom i 10 meters lengder og ble kjørt opp med en Horch lastebil med firehjulstrekk. Her ble de reist ved hjelp av stubb-brytere og en hand-drevet vinsj.

Ugjenkallelig slutt

Fra 1. september 1990 ble Harstad Radio fjernstyrt fra Bodø Radio. Dette var i henhold til den effektiviseringsplan som Televerket vedtok i desember 1987 og som Stortinget behandlet og sluttet seg til i desember 1988. Langt fra alle, men flere fra Harstad flyttet med til Bodø.

7. desember 1992 interpellerte Jan Elvheim til justisministeren vedrørende sikkerheten for fiskeflåten i nordlige havområder:

«I den senere tid har det vist seg at sikkerheten for fiskere i de nordlige havområder ikke er tilstrekkelig på alle områder. Redningstjenesten har ikke fungert slik som ønskelig.

Hvilke tiltak vil regjeringen sette i verk for å forbedre denne situasjonen?» Her pekte han i sin begrunnelse på at kystradiostasjonene igjen måtte bli bemannet – tross den økte fjernstyring i seinere tid. Saken fikk stor åtgaum fra flere av stortingsrepresentantene, noe en ser av referatene. Justisminister Grethe Faremo var av den formening at redningstjenesten var god – og det kom heller ikke her til noen reversering av de vedtak man hadde gjort i 1988.

Ansatte ved Harstad Radio

Vi har ikke funnet navn på veteranene i Harstad Radio fra 1945 – ut over stasjonsbestyreren Frithjof Bathen.  I 1960/61 var disse ansatt:

Telegrafbestyrer Frithjof Bathen; telegraffullmektig Thor Carlsen; radiotelegrafist Asbjørn Myklebust; mekaniker Bjarne Nibe, tekniker Henry Nibe, telegraffullmektig Ruth Nibe; telegrafekspeditør Ingrid Johanne Roberg, telegrafekspeditør Leif Kristian Roberg og telegrafbestyrer Helge Nordahl Toften.

Kilder

* Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale   komiteer mm. Trykt ved flere boktrykkerier 1958.

* Nasjonalbibliotekets digitale arkiv av bøker, aviser og tidsskrifter, inklusive flere årsbudsjett for Telegrafverket.

* Samtaler med Steinar Pedersen (født 1935), pensjonert elektriker med kjennskap til Harstadåsen og Televerkets forskjellige anlegg på Svalbard.

* Samtaler med tidligere betjenter ved Harstad Radio; Pål O. Andreassen, Oddny Bendigtsen og Armand Johnsen.